I dette nyhetsbrevet kan du lese om:
Trykk her for å laste ned nyhetsbrevet:
10. Juni 2022 ble Ekstremismekommisjonen oppnevnt av Regjeringen. Deres oppgave var å fremme anbefalinger for å forbedre landets evne til å forebygge radikalisering og fremvekst av ekstremisme. Ingen enkel oppgave på noe som helst vis. Ekstremismekommisjonen ble satt sammen av representanter fra tunge fagmiljøer, frivilligheten og direkte berørte etter terror. Deres arbeid ledet frem til Ekstremismekommisjonens rapport, som ble lagt frem 1. mars 2024. Siden da har Regjeringen holdt videre i dette arbeidet, og la 21. Mars i år frem Stortingsmeldingen om forebygging av ekstremisme ble lagt frem. Hva kommer egentlig frem i denne Stortingsmeldingen, og hvordan ser Støttegruppen på innholdet? Vi har tatt en prat med Støttegruppens leder, og medlem av ekstremismekommisjonen, Lisbeth Røyneland for å få vite mer.
Har du lyst til å lese Stortingsmeldingen? Den finner du her!
Lisbeth er rask til å understreke at det har vært en omfattende prosess. Samtidig er hun klar på at det er viktig med god forankring og godt arbeid over tid med en slik rapport. Ikke minst har den vært spennende å være med på kan Lisbeth fortelle.
- Det har vært veldig spennende å få være med på et så viktig arbeid. Kommisjonen var bredt sammensatt av medlemmer med forskjellige bakgrunner, og vi kunne lene oss mye på hverandre. Jeg opplever at vår stemme som direkte berørte av terror ble verdsatt i kommisjonen. I tillegg til møter og studieturer hadde kommisjonen åpne innspillsmøter. Der fikk jeg holde en presentasjon om Støttegruppen, som ble veldig godt mottatt.
Ekstremismekommisjonen bestod av representanter fra ulike fagmiljøer, frivilligheten og direkte berørte etter terror. Foto: Ekstremismekommisjonen
Da Stortingsmeldingen, som har fått navnet «Forebygging av ekstremisme - Trygghet, tillit, samarbeid og demokratisk motstandskraft", var Lisbeth og Tor Inge Kristoffersen på plass for å representere Støttegruppen. Støttegruppen ble tatt godt imot av Kultur- og Likestillingsminister Lubna Jaffrey. I tillegg har Stortingsmeldingen inkludert svært mange av forslagene til tiltak fra Ekstremismekommisjonens rapport.
- Det er veldig bra at Stortingsmeldingen har inkludert mange av forslagene fra Ekstremismekommisjonen. For Støttegruppens del er det veldig bra at de så tydelig har pekt på viktigheten av Støttegruppene, og at disse får midler til å gjennomføre sitt arbeid fra Regjeringen. I tillegg vil jeg trekke frem at Stortingsmeldingen fremhever utdanning. Støttegruppen er allerede involvert på utdanningsfeltet gjennom våre svært gode samarbeid med Utøya AS, Raftostiftelsen og 22. juli-senteret. Det er også veldig gledelig at Stortingsmeldingen legger opp til at det etableres et nasjonalt senter mot radikalisering og voldelig ekstremisme med oppstart fra 2026. Vi tror det er lurt å samle kompetanse, og at det kan gjøre det lettere å sikre gode samarbeid og effektiv kommunikasjon.
- I tillegg fastslår Stortingsmeldingen at det er fortsatt er viktig med internasjonale samarbeid om forebygging av ekstremisme. Støttegruppen har over lang tid samarbeidet med både EU og FN i arbeidet med ekstremisme, og ser frem til å fortsette med det, forteller Lisbeth.
Her kan du lese mer om vårt samarbeid om vitnesamtaler med Raftostiftelsen og 22. juli-senteret.
Lisbeth Røyneland og Tor Inge Kristoffersen sammen med Kultur- og Likestillingsminister Lubna Jaffrey. Foto: Privat
Selv om Stortingsmeldingen inneholder mye som er positivt for Støttegruppen er det likevel flere momenter som må på plass. En av de er finansiering. Selv om Lisbeth er optimistisk så er hun tydelig på det må settes av midler til tiltakene om de skal kunne gjennomføres.
- Det er veldig viktig at Regjeringen og Stortinget jobber videre med innholdet i Stortingsmeldingen og sikrer at det kommer finansiering på plass. Uten midler blir det dessverre bare en melding med gode intensjoner og lite gjennomføring. Støttegruppen skal selvfølgelig følge opp dette, og allerede om 2 uker skal vi delta på høring i Stortinget. Vi vil fortsette å jobbe med våre samfunnsoppdrag på likepersonstøtte, utdanning og internasjonalt samarbeid. Vi tror denne Stortingsmeldingen kan være en god hjelp på veien, avslutter Lisbeth.
Den 3. mars arrangerte Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli panelsamtalen "Kan ekstremisme forebygges?" på Kulturhuset i Oslo. Panelsamtalen tok for seg ekstremismekommisjonens rapport.
For ett år siden mottok regjeringen over 40 anbefalinger i NOU’en «Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet». Dette er en koloss av en rapport som handler om hvordan vi kan forebygge voldelig ekstremisme og bygge motstandskraft mot handlinger og holdninger som undergraver demokrati og menneskerettigheter. Når regjeringen om få uker legger fram sin Stortingsmelding om forebygging mot ekstremisme, blir det kjent hvordan politikerne vil følge opp.
Panelsamtalen ble moderert av Ulrikke Linge fra Pilar Kommunikasjon.
I panelet hadde vi:
Lisbeth var tydelig på at historiene til de berørte etter 22. juli er av stor verdi. Hun påpekte at både elever og lærere har stort utbytte av å delta på vitnesamtaler - og at vårt samarbeid med 22. juli-senteret og Raftostiftelsen derfor er med på å gjøre en forskjell. Lisbeth kunne også fortelle at det var veldig spennende å ha vært en del av ekstremismekomisjonen.
- Jeg var veldig nervøs for det første møtet vi skulle ha, men etter at vi kom i gang med arbeidet så roet nervene seg. Jeg tror det er veldig bra for rapporten at stemmene til de berørte av terror ble representert. At våre historier kommer ut til enda flere i Norge tror jeg at kan gjøre en forskjell, forteller Lisbeth.
Vil du lære mer om Støttegruppens samarbeid med Raftostiftelsen og 22. juli-senteret? Trykk på linkene for lese mer!
På tross av en alvorlig tematikk satt både smilene og latteren løst på Kulturhuset 3. mars.
Som nevnt innledningsvis så er ekstremismekommisjonens rapport svært omfattende. Med over 400 sider og 56 kapitler så rekker du ikke å snakke om hele rapporten. Kamzy var derfor tydelig på noe av det hun synes var viktigst.
- Arbeiderpartiet er tydelig på at det er noen arenaer som bør være både offentlig og for alle. Den norske fellesskolen er et klart eksempel på dette. Her møtes barn og unge med ulike bakgrunner og forutsetning. På tross av at de er ulike så skal de samarbeide, bli kjent med hverandre og bidra inn i et felles skolemiljø. Jeg tror ikke at løsningene på alle utfordringer ligger i skolen, men jeg tror samtidig at disse felles arenaene er veldig viktig i kampen mot utenforskap, forteller Kamzy.
Som samtalens største faglige alibi sier Claudia seg enig i at de felles arenaene er viktige. Claudia leder undervisningsdelen av DEMBRA, Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemitisme, og er tydelig på at elever trenger kunnskap for å kunne kjenne igjen konspirasjonsteorier og rasisme.
- Jeg vil si at det ikke bare var Lisbeth som var nervøs før de første møtene i ekstremismekommisjonen. Det var det nok mange av oss som var! Det var et stort stykke arbeid, og vi hadde mange gode samtaler. Det er veldig fint at vi fortsetter å holde i dette arbeidet for Stortingsmeldingen kommer snart og dette er en viktig samtale om en viktig rapport, forteller Claudia.
Rundt 40 stykker hadde møtt opp på Kulturhuset i Oslo for å få med seg denne samtalen. Vi ønsker å takke paneldeltakerne, Ulrikke Linge, Kulturhuset og alle de fremmøtte for et flott arrangement!
Om du ønsker det kan du lese mer om ekstremismekommisjonens rapport her:
Den 27. april avholder Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli sitt årsmøte.
Årsmøtet er det høyeste organet i Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli, og er derfor også det viktigste møtet i organisasjonen. På årsmøtet behandles budsjett, regnskap, årsberetning, virksomhetsplan og alle eventuelle innkomne forslag og vedtektsendringer. I tillegg avsluttes årsmøtet med valg av nytt nasjonalt styre.
I henhold til Støttegruppens vedtekter (se vedlagt i teksten under) varsles tidspunkt for årsmøtet på nettsidene.
Har du saker du ønsker årsmøtet skal behandle, eller forslag til vedtektene? Forslag må sendes inn til styret ved generalsekretæren innen lørdag 29.mars.
§ 4 ÅRSMØTET
§ 4.1 Årsmøtet er Støttegruppens øverste organ.
§ 4.2 Årsmøtet skal holdes årlig innen utgangen av april måned.
§ 4.3 Innkalling til årsmøtet skal bekjentgjøres på Støttegruppens hjemmeside med 8 ukers varsel.
§ 4.4 Innkalling og saksdokumenter skal sendes medlemmene to uker før årsmøtet finner sted. Utsendelse kan skje via e-post. Årsberetning, innkomne forslag og forslag til handlingsplan tilgjengeliggjøres på Støttegruppens nettside. Regnskap og budsjett gjøres tilgjengelig for deltagerne på årsmøtet.
§ 4.5 Saker som ønskes tatt opp på årsmøtet, må være styret i hende fire uker før årsmøtet.
Ønsker du å delta på årsmøtet? Påmelding skjer til Støttegruppens generalsekretær innen fredag 25.mars. Det vil også være mulig å delta digitalt. Hvis du ønsker digital deltagelse må det oppgis spesifikt.
Sted for årsmøte oppgis etter påmelding. Digital deltagelse gjøres ved utsendt lenke til de som melder seg på til dette.
Lurer du på hva som har vært bestemt på tidligere årsmøter? Du kan lese mer i våre årsmøtedokumenter. Årets årsmøtedokumenter kommer 12. april.
Usikker på hva slags regler som gjelder for deltakelse på årsmøtet? Les mer om det under paragraf 4 i våre vedtekter.
Har du spørsmål angående årsmøtet? Ønsker du å melde deg på som deltaker til årsmøtet? Ta kontakt med generalsekretær Gro Lindstad på mail: gro.lindstad@stottegruppen22juli.no
22. juli-senteret kom på plass etter press fra Støttegruppen og AUF i 2015. På det tidspunktet var det egentlig tiltenkt å være et midlertidig informasjonssenter. Allerede første året merket de ansatte at både elever og lærer som besøkte senteret hadde så mange spørsmål at de trengte noe mer. De trengte å utvikle et undervisningsopplegg. Allerede i 2016 var det første undervisningsopplegget på plass, og fra 2017 kom det et offentlig mandat om å utarbeide et prosjekt med personlige fortellinger.
I dag er 22. juli-senteret et permanent minne- og læringssenter der personlige fortellinger er en viktig del av undervisningen om 22. juli for elever på ungdomsskolen og videregående, men også for lærere og lærerstudenter. Hvert år tar 22. juli-senteret imot flere 1000 elever. Mange av disse får også muligheten til å lytte til personlige fortellinger. Hvordan løser 22. juli-senteret dette viktige samfunnsoppdraget? Hvordan er det å være vitne? Vi har tatt en prat med Stine Furan, som er vitnekoordinator og fagansvarlig for undervisning på 22. juli-senteret, og to av vitnene som deler sine historier på senteret.
Ønsker du mer informasjon om hvordan du kan gå frem for å dele din historie? Du finner kontaktinfo til 22. juli-senteret nederst i saken!
Stine er rask til å fortelle oss at det er viktig for 22. juli-senteret at de klarer å gi den oppvoksende generasjonen et forhold til 22. juli. For som hun påpeker er det ingen elever i grunnskolen i dag med egne minner fra 22. juli 2011. En av nøklene for å få til dette er nettopp personlige fortellinger.
- Da vi skulle etablerer personlige fortellinger på 22. juli-senteret var Støttegruppen og AUF viktige i implementeringen. Vi samarbeidet også tett med Utøya AS, forskningsmiljøer og helsetjenesten for å lage best mulig pedagogisk opplegg med rammer og rutiner som ivaretar de som deler sine historier, forteller Stine.
Stine Furan har jobbet på 22. juli-senteret siden 2019. Foto: 22. juli-senteret.
På 22. juli-senteret legger de også mye vekt på at de personlige historiene blir dokumentert for ettertiden. Det er åpent for at alle berørte får sine historier spilt inn og arkivert. Dette er med på å sørge for at man også kan lære av personlig fortellinger langt inn i fremtiden. Når man ser å tilbakemeldingene fra elevene er det ikke vanskelig å se hvorfor dette er viktig.
- Opplegget med personlige fortellinger er det mest populære tilbudet på senteret. Vi får utrolig mange fine tilbakemeldinger fra både elever og lærere. Gjennom å høre direkte fra berørte, og ikke minst kunne stille de spørsmål de lurer på, kommer de mye tettere på det som skjedde 22. juli og konsekvensene for de berørte og samfunnet. Ekstremismekommisjonen løfter også personlige historier opp som et viktig forebyggende tiltak mot ekstremisme, sier Stine.
For å kunne gjennomføre opplegg med personlige fortellinger fra 22. juli er senteret avhengig av å ha berørte som er villige til å dele sine historier. Vi har snakket med to vitner som er tilknyttet 22. juli-senteret, og de snakker begge svært varmt om både opplegget og opplevelsene de har hatt på senteret.
Andreas er 45 år gammel og kommer fra Tønsberg. Han jobber på platebutikken Big Dipper rett ved Glasmagasinet i Oslo. Den 22. juli 2011 hadde Andreas akkurat vært på butikken og ventet på bussen ved Glassmagasinet sammen med sin datter da bomben gikk av i Regjeringskvartalet. Han opplevde å få en glassplate over seg, og ble skadet da han beskyttet datteren sin.
- Jeg fikk et kutt som blødde kraftig, og var nok en av de første som ankom legevakten. Jeg tenkte lenge at min historie kanskje ikke var så viktig sett opp mot andre historier fra 22. juli, men etter at jeg tilfeldigvis møtte Lena Fahre (Direktør ved 22. juli-senteret) på toget ble jeg etter hvert overtalt til å dele min historie på senteret.
I 2011 jobbet Andreas på platebutikken Big Dipper - det gjør han fortsatt. Foto: Privat.
Andreas sier at vitnene blir godt ivaretatt, og at opplegget på 22. juli-senteret er helproft. For Andreas har opplevelsen av å dele sin historie sammen med andre berørte på senteret vært utelukkende god, og han forteller at han har holdt kontakten med flere av de andre vitnene.
- Det å fortelle min historie sammen med andre berørte er rett og slett en hjertevarm opplevelse. Det er mektig å få være en del av det. Det er så mange sterke historier, og sterke mennesker som deler. Jeg var litt nervøs i forkant av første gangen jeg skulle dele min historie. Nervene forsvant raskt. Det å få møte elever som er så engasjerte, tydelig forberedte og med så mange gode spørsmål er fantastisk. Jeg har fått spørsmål som gjør at jeg har måttet reflektere over mine egne opplevelser igjen, og det er absolutt en del av bearbeidingen for min del. Jeg opplevde en sterk respekt for min historie fra senteret, andre berørte og elevene – jeg har skjønt at mitt perspektiv har en funksjon, forteller Andreas.
Vi samarbeider også med Raftostiftelsen i Bergen om personlige fortellinger fra 22. juli. Du kan lese mer om vårt samarbeid med Raftostiftelsen her.
Arne Okkenhaug er 58 år, jobber som psykiatrisk sykepleier, og har fortalt sin historie på senteret siden våren 2024. Arne mistet sønnen sin, Emil, på Utøya den 22. juli 2011.
- For meg så har det vært utrolig godt å kunne fortelle min historie. Det er en helt spesiell atmosfære på 22. juli-senteret. De ansatte er veldig dyktige, og det skaper en fin ro. Det gir en god anledning til å bidra med å løfte opp demokratiske verdier. Når jeg forteller min historie så forteller jeg om grusomhetene den 22. juli ved å holde frem Emil som et eksempel. Han var en av 77 fantastiske mennesker – som ville leve og som ville påvirke. Det å dele min historie til engasjerte elever er rett og slett en bearbeiding av sorgen.
Arne forteller at det er svært lydhøre og engasjerte elever på vitnesamtalene med 22. juli-senteret. Foto: Privat
Arne forteller videre at elevene som deltar på vitnesamtalene stiller spørsmål som gjør at han må reflektere over ting på nytt. Han er tydelig på at man som berørt får god hjelp til å navigere disse spørsmålene. Samtidig sier han at det er en stor fordel å være godt forberedt.
- Jeg har opplevd å få veldig mange gode spørsmål fra engasjerte elever. For eksempel om jeg er for eller mot dødsstraff. Jeg opplever at vi som er vitner vises en sterk tillit fra elever når de stiller så gode, men vanskelige spørsmål. Det gjør også stort inntrykk når elever kommer bort etterpå og sier takk for at jeg delte. Det å se så mange kloke og samfunnsengasjerte elever gir meg en sterk samfunnstro, forteller Arne.
Mange ble direkte berørt den 22. juli 2011. Derfor er det også svært mange personlige fortellinger om 22. juli, og dette mangfoldet er viktig å ivareta forteller Stine.
- Det er en styrke for vårt opplegg, og for minnearbeidet om 22. juli, at vi har et mangfold av personlige historier. Derfor ønsker vi at alle som er berørte skal få muligheten til å dele, uansett hvor i landet du bor. Det skal alltid være lav terskel for å kontakt oss. Vi ønsker selvfølgelig at enda flere vil dele sin historie, på senteret eller andre steder, men samtidig må det alltid være frivillig. Om du lurer på noe så skal du ikke nøle med å ta kontakt, avslutter Stine.
Her kan du å lese mer om 22. juli-senteret: https://www.22julisenteret.no/no/om-senteret
Har du spørsmål eller ønsker du å vite mer om hvordan du kan dele din historie fra 22. juli? Ta kontakt med Stine Furan på mail: stfu@22julisenteret.no
Støttegruppen etter 22. juli lyser herved ut en stilling som fagrådgiver. Stillingen vi tilbyr skal styrke og koordinere formidlingsarbeidet vårt i partnerskap med 22. juli-senteret, og med andre freds- og menneskerettighetssentre. Du vil få ansvar for å utvikle modeller, mål og nye plattformer for samarbeid, som kan løfte vitnenes historier ut til nye grupper i hele landet. Du vil bidra til å rekruttere berørte etter 22.juli, som er villige til å ta på seg den krevende oppgaven som tidsvitne, og være deres kontaktperson og støttespiller. Du vil jobbe fram nye og forsvarlige måter å bringe historiene ut til skoleungdom og deres lærere, gjennom samarbeid med pedagogiske fagmiljøer ved de regionale freds- og menneskerettighetssentrene.
Stillingen som fagrådgiver blir helt sentral for den videre utviklingen av formidlingsarbeidet som våre tidsvitner bidrar med. Vi tror at du er opptatt av god formidling, liker å jobbe selvstendig, men at du også er en god relasjonsbygger. Vi tror du er trygg, tillitsvekkende og lett å samarbeide med. Vi tror du er samfunnsbevisst, lydhør og åpen for andres perspektiver.
Hos oss vil du få mulighet til å bli del av et spennende faglig fellesskap og jobbe innovativt med undervisning og formidling knyttet til terrorangrepet 22. juli 2011.
Les mer eller søk på stillingen her: https://www.finn.no/job/fulltime/ad.html?finnkode=394058948
I dette nyhetsbrevet kan du lese om:
Trykk her for å laste ned nyhetsbrevet:
Foto: Niklas Hart, KORO
Den 25. – 26. Januar avholdt Støttegruppen etter 22. juli, i samarbeid med KORO og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, et fagseminar for etterlatte foreldre. Bakgrunnen for dette var ønsket om å vise frem de tre forslagene til permanent minnested, og gi de etterlatte mulighet til å komme med tilbakemeldinger og innspill til juryen. Juryen var representert på fagseminaret med to representanter i tillegg til jurylederen.
I tillegg fikk 22. juli-senteret presentere skisser og modeller fra det nye permanente 22. juli-senteret. Det var mye engasjement og følelser knyttet til presentasjonen, og tilbakemeldingene var overveldende positive.
Her kan du lese mer om de ulike forsalgene til nytt permanent minnested: https://koro.no/disse-tre-skisseforslagene-til-minnested-vil-juryen-ha-med-videre/
Da juryen skulle gå i gang med sitt arbeid for å velge nytt permanent minnested hadde de over 220 forslag på bordet. I juni 2024 hadde juryen falt ned på 10 stykker som skulle få videreutvikle sine forslag, og dette er nå kokt ned til tre kandidater.
Juryens leder, tidligere ordfører i Oslo for SV Marianne Borgen, har vært veldig tydelig på at de ønsker tilbakemeldinger. Inntrykket fra Støttegruppen var at juryen var veldig fornøyd med å få såpass mange tilbakemeldinger som det de fikk under fagseminaret.
Roy Lund Schjetne var en av de som benyttet muligheten til å snakke direkte med juryen under fagseminaret.
- Det var veldig nyttig å få muligheten til å bli bedre kjent med de ulike forslagene til minnested. I løpet av helgen fikk jeg sett nøye på forslagene. Jeg skal ikke legge skjul på at det etter hvert seilte frem en liten favoritt.
Roy kan fortelle oss at det i etterkant av medienes publisering av forslagene har blitt et tema i lunsjen på jobb, der kollegaene har mange spørsmål til Roy.
- Mange lurer på om vi som er direkte berørte har fått muligheten til å si hva vi mener, og om vi blir hørt. På fagsamlingen fikk jeg snakket lenge med juryen, og jeg fikk lagt frem mitt syn. Jeg har i alle fall en sterk følelse av at jeg har blitt hørt. Jeg tror også at juryen ønsker å velge et forslag som ivaretar ønskene til de berørte. For meg er det viktig at dette blir et minnesmerke som blir naturlig å besøke for mange, forteller Roy.
Har du lest vår forrige nettsak om vårt samarbeid med Raftostiftelsen? Trykk på lenken for å ta en titt!
Etter lunsj den 25. januar dro alle deltakerne på fagseminaret ned til 22. juli-senteret. Der står det nemlig en representativ modell fra hvert av de ulike forslagene til nytt permanent minnested.
I tillegg til å se på modellene fikk deltakerne presentert en film fra hver av kunstnerne der de forteller om sitt forslag og sine motivasjoner for å spille det inn. Her fikk også alle deltakerne muligheten til å lufte sine tanker og meninger. Det ble en veldig god meningsutveksling. Det kom også en oppfordring til Støttegruppen om å sørge for at enda flere fikk muligheten til å komme med sine tilbakemeldinger. Det er en tilbakemelding vi tar med oss, og som vi skal forsøke så godt vi kan å følge opp.
Ønsker du å komme med en tilbakemelding til juryen om forslagene til permanent minnested i regjeringskvartalet? Ta kontakt med prosjektleder Mari Magnus på: mm@koro.no / 414 62 849 – eller les mer på KOROs nettside: https://koro.no/disse-tre-skisseforslagene-til-minnested-vil-juryen-ha-med-videre/
Omkranset av ærverdige bygg, akkurat i utkanten av Bergen sentrum på Menneskerettighetenes Plass 1, holder Raftostiftelsen til. Stiftelsen ble opprettet i 1986, og har siden 1987 delt ut Rafto-prisen til personer og organisasjoner som står støtt i sitt forsvar av menneskerettighetene. I dag er Raftostiftelsen et av Norges 7 Freds- og menneskerettighetssentere. De jobber med undervisning for elever og kompetanseheving for lærere i Vestlandsregionen.
I 2022 begynte Raftostiftelsen en prosess der målet var å kunne formidle personlige fortellinger om 22. juli for elever og lærere på Vestlandet. Vi ønsket å finne ut mer om dette. Vi tok derfor en prat med undervisningsrådgiver ved Raftostiftelsen Marianne Støle-Nilsen og vitne Gunnhild Hodnekvam for å få vite mer om hvordan Raftostiftelsen jobber med personlige historier fra 22. juli.
Ønsker du vite mer om vitnesamtalene til Rafto, eller ønsker du selv å dele din personlige fortelling om 22. juli? Kontaktinfo finner du nederst i saken.
Marianne har bakgrunn som lærer på ungdomskolen, og jobbet der i ti år frem til 2017. Hun var også med på piloteringen av demokrativerkstedet for elever og lærere på Utøya i 2016, og har selv vært underviser på Utøya fra 2019. Siden april i år har hun vært undervisningsrådgiver i Raftostiftelsen, og holder tak i mange interessante undervisningsopplegg.
- I Raftostiftelsen underviser vi blant annet om demokrati og medborgerskap, kjønn og identitet og demokrati i praksis. Siden 2023 har vi undervist om 22. juli ved bruk av personlige fortellinger på Raftohuset i Bergen. Dette har vært mulig på grunn av et sterkt samarbeid med Støttegruppen. Nå er vi i en fase hvor vi har begynt å reise ut til skoler i Vestlandsregionen, slik at det blir enda enklere for vitner å fortelle lokalt.
Marianne forteller at de er svært opptatte av å skape trygge rammer for vitnene, slik at det skal oppleves både trygt og givende å fortelle sine historier.
- Gjennom vårt samarbeid med Støttegruppen fikk vi mange gode innspill til hvordan vi kunne gjøre samtalene så trygge som mulig for vitnene. Jeg er vitnekoordinator for de som vil være vitner, slik at de kun trenger å forholde seg til en person. For at vitnene ikke skal føle på et press til å delta så booker vi vitnene før vi booker skoler. Målet er at vi ikke plutselig står uten vitner, forteller Marianne.
Gunnhild Hodnekvam fra Bergen overlevde terrorangrepet på Utøya den 22. juli 2011. Hun hadde tidligere undersøkt muligheten for å fortelle sin historie, men opplevde at det ble krevende å skulle reise til 22. juli-senteret eller Utøya for å fortelle. Da Raftostiftelsen kom på banen meldte hun derfor raskt sin interesse for å bidra.
- Jeg synes det er veldig givende og spennende å få muligheten til å fortelle min historie med Raftostiftelsen. Jeg opplever at vi blir godt ivaretatt. Raftostiftelsen har i tillegg en beredskapsavtale med en klinikk for krisepsykologi dersom det skulle være behov for det. I tillegg får vi honorar, som gjør det enklere å kunne delta, forteller Gunnhild.
Gunnhild Hodnekvam. Foto: Privat
Hun er også tydelig på at det er mange måter man kan fortelle sin historie på, og at man ikke trenger å være redd for å vise følelser. I tillegg roser hun Raftostiftelsen for at de er nøye i sitt arbeid med vitnene.
- I forkant av at jeg skulle være vitne hadde jeg to møter med Raftostiftelsen. Der fikk jeg fortelle min historie mens de noterte, slik at de på mange måter «ble kjent» med meg. I tillegg fikk vi avklart hvilke spørsmål jeg ville ha og hvilke jeg ikke vil svare på. Det gjør det mye tryggere for meg som vitne.
Har du behov for hjelp med noe som er tilknyttet dine opplevelser 22. juli? Sjekk vår side for medlemsstøtte for å finne mer informasjon.
Å lære om 22. juli er noe alle elever i den norske skolen skal – det står nemlig svært tydelig i læreplanen. Også Marianne er svært tydelig på hvorfor det er viktig å lære om 22. juli.
- 22. juli er utvilsomt en stor hendelse i norsk historie som det er viktig at vi kjenner til. Å undervise om 22. juli gir oss også muligheten til å ta tak i de store spørsmålene: «Hvordan kunne dette skje?» og «Hvordan kan vi sørge for at dette ikke skjer igjen?». Dette er store spørsmål som vi alle trenger å reflektere over.
For Marianne er det tydelig at vitnene gjør stort inntrykk på tilhørerne, både elever og lærere.
- Det blir mye sterkere inntrykk for de som hører på når de får servert en historie direkte fra kilden. De personlige historiene gir legitimitet. I en tid med alternative sannheter bidrar personlige fortellinger til oppklaringer og økt kunnskap, sier Marianne.
Gunnhild er enig i dette, og sier at hun er glad for at hun får så mange gode og varierte spørsmål fra elever når hun er vitne. Hun er også tydelig på at hun kan være seg selv når hun er vitne, og at det er lov å vise følelser.
- Det er viktig å vite at det er lov å vise følelser når man er vitne – man trenger ikke å undertrykke dem. Jeg gråter nesten alltid litt når jeg deler min historie, og det går helt fint! I tillegg får jeg også mange gode spørsmål som gjør at jeg tenker over min egen historie på nye måter. Det gjør at det egentlig blir ganske gøy! avslutter Gunnhild.
Ønsker du mer informasjon om vitnefortellingene hos Raftostiftelsen? Ta kontakt med Marianne Støle-Nilsen på mail:
marianne.stole-nilsen@rafto.no eller les mer her: https://www.rafto.no/fortellinger-om-22-juli-2011
Nyhetsbrev nr. 46 - Desember 2024
I dette nyhetsbrevet kan du lese om:
