Nyhetsbrev nr. 46 - Desember 2024
I dette nyhetsbrevet kan du lese om:
Trykk her for å laste ned nyhetsbrevet:
I 2018 gjennomførte Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli en omfattende medlemsundersøkelse. Den viste at det fortsatt var et stort behov for psykososial hjelp blant våre medlemmer. I tillegg viste den at mange av våre medlemmer syntes det var vanskelig å navigere i et byråkratisk hjelpeapparat. Dette resulterte i etableringen av LOS-ordningen i 2019. Hva er egentlig LOS-ordningen? Vi har tatt en prat med Sveinung Odland, LOS for RVTS øst.
Sveinung er utdannet psykolog med spesialisering innenfor klinisk barne– og ungdomspsykologi, med spesialområde innen enkel og kompleks PTSD. Siden 2019 har Sveinung vært LOS for berørte etter 22. juli på østlandet.
I støttegruppen etter 22. juli har mange hørt om LOS-ordningen, men det er fortsatt mange som ikke er kjent med innholdet i ordningen. For hva skal egentlig en LOS bidra med?
- Som LOS skal du hjelpe de berørte gjennom å lose de frem til hjelpen de har behov for. Navnet på ordningen er sånn sett veldig beskrivende for det arbeidet jeg gjør. Når noen tar kontakt med meg så kan jeg hjelpe med å finne rett tiltak, på rett sted og til rett tid, forklarer Sveinung.
I tillegg forteller Sveinung at mange opplever det som en god hjelp i møte med byråkratiet.
- I tillegg til at Losene er godt kjente med ulike hjelpetiltak kan vi også være de som tar kontakt med andre instanser på vegne av den berørte. Det kan for eksempel være kontakt med NAV eller kommunen. Det kan være med på å lette belastningen på den berørte at Losene tar disse samtalene for dem.
Ønsker du kontakt med en los? Her kan du lese mer om Los-ordningene og de ulike losene.
Sveinung forteller videre at han fortsatt får mange henvendelser som LOS i året, og at det er mange forskjellige henvendelser. Han forteller også at henvendelsene har endret seg siden oppstarten i 2019. Det som er konstant, er at behovet er stort.
- De første årene var det mange forespørsler om å få generell terapi. De senere årene har det derimot kommet flere forespørsler om å bli satt i kontakt med terapeuter med traumekompetanse. I tillegg bistår jeg flere der man trenger veiledning opp mot kommunen og arbeidsgiver. Det er dessverre ikke noen tvil om at denne ordningen trengs. Den trengs fordi hjelpeapparatet er kronglete og vanskelig å navigere, men ikke minst fordi det er et stort behov, forteller Sveinung.
Her kan du lese mer om resultatene fra Utøya-studien og RVTS-ene sitt arbeid opp mot Støttegruppen: https://rvtsost.no/aktuelt/10-ar-etter-terroren-i-norge
Når vi spør Sveinung om hvordan det er å jobbe som LOS er det tydelig at han blir veldig engasjert. Denne jobben betyr nemlig mye for han, og han forteller at det kanskje ikke er så rart.
- Jeg var til stede på Sundvollen den første helgen etter 22. juli. Allerede da hadde jeg flere samtaler med berørte. I tiden før LOS-ordningen kom på plass hadde jeg flere rammede i terapi. Derfor opplever jeg at 22. juli har vært en stor del av mitt profesjonelle liv helt siden 2011, og det er klart at det betyr mye for meg. Jeg har hele tiden opplevd at det har vært veldig givende for meg å jobbe med, fordi jeg føler at jeg kan gjøre en forskjell for de berørte.
Selv om Sveinung forteller at behovet for hjelp fortsatt er stort, så forteller han at det også er mange som har fått den hjelpen de har behov for gjennom LOS-ordningen.
- Det hender at jeg blir kontaktet av berørte jeg har hjulpet som forteller at de fikk ønsket hjelp av den terapeuten eller instansen jeg satt dem i kontakt med. Det er utrolig godt å vite at det går an å få den hjelpen man trenger! Selv om det nok aldri kommer til å være lett så håper og tror jeg at LOS-ordningen kan gjøre en forskjell, avslutter Sveinung.
Hverken parforhold eller foreldrerollen kan sies å være for pyser. Selv om det å få barn eller å finne noen å dele livet med er noe av det fineste i verden, så kommer det ikke uten utfordringer – kanskje spesielt for de som har traumatiske opplevelser bak seg. Dette er også bakgrunnen for at Lena Holm Berndtsson tidligere i år holdt innledning for nesten 100 overlevende etter 22. juli på overlevendesamling.
Lena er direktør i Bufetat Øst, og er spesialist på barn og unges psykiske helse. Hun er også familieterapeut og mekler i konflikter mellom foreldre. Stadig flere overlevende etter 22. juli er i den såkalte «etableringsfasen». Da er det ikke rart at Lenas foredrag ble svært godt tatt imot av deltakerne på overlevendesamling. I denne artikkelen får du noen tips og lenker videre til videoer som går nærmere inn på temaet.
Flere tips til hvordan snakke med barn i barneskolealder: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/skolebarn/kommunikasjon--du-og-barnet/
Når vi tar en prat med Lena forteller hun at noe av det hun var opptatt av at tilhørerne skulle sitte igjen med var at det fortsatt er håp selv om man gjør feil og ting kan være vanskelig. I tillegg var det viktig å gå inn med en ydmyk holdning ifølge Lena.
- Det var viktig for meg å være tydelig på at jeg på ingen måte har erfart det samme som dere. Samtidig kan jeg forstå at mye kan være vanskelig. Det er ingen overlevende som har helt samme historie eller helt samme utgangspunkt. Likevel tror jeg at selv om det ikke er lett så er det alltid håp.
Lena er også tydelig på at det er helt normalt å ha ulike reaksjoner i hverdagen.
- Det er på ingen måte uvanlig å ha reaksjoner i hverdagen når man har opplevd noe traumatisk. Disse reaksjonene kommer også når man er i et parforhold eller i en foreldrerolle. Det er vanskeligere å regulere seg selv når man må ta hensyn til flere. Slik er det også om man får mindre tid til søvn eller andre regulerende faktorer. Da er det viktig å huske at det kan føre dere nærmere om dere kan snakke om disse reaksjonene.
Har du behov for hjelp eller støtte i hverdagen? Les om vår medlemsstøtte her.
Ja, men hvordan skal vi egentlig snakke med partneren om traumer fra 22.juli? Lena forteller at det, dessverre, ikke finnes noen universelle svar her. Samtidig vil det naturlig nok også variere fra forhold til forhold. Likevel finnes det noen gode tips å ta med seg.
- Det som er «fint» med å ha en reaksjon overfor partneren sin er at det kan invitere til en god samtale. Her er det viktig å huske på at man må ha tilstrekkelig tid og energi til å ta samtalen. Husk at det er lov å si "dette skal vi snakke om, men jeg har ikke energi til det akkurat nå". Eller "Jeg lover å ta det opp når jeg er klar" for eksempel. Slik kan man vente til fredstid før man tar opp igjen samtalen.
Flere tips til hvordan snakke med barn i barnehagealder: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/smabarn/kommunikasjon---du-og-barnet/
Lena forteller videre at mange gode samtaler starter med «unnskyld».
- Å starte med et unnskyld kan være avvæpnende, og føre til en fredeligere samtale. Samtidig må man huske at unnskyldningen må være genuin, hvis ikke kan den ha helt motsatt effekt. Det er også viktig for oss å føle at unnskyldningen vår blir godt tatt imot – det er heller ingen som ønsker å gå rundt å si unnskyld hele tiden uten å få det samme tilbake, oppsummerer Lena.
I tillegg nevner Lena at det er viktig å huske på at din versjon ikke nødvendigvis er den eneste riktige sannheten, og at det kan være lurt å snakke fra et «jeg»-perspektiv.
Flere tips til deg i foreldrerollen: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/a-vare-foreldre/foreldrerollen/
Når man snakker med barn må man ta en litt annen rolle enn når man snakker med partneren, ifølge Lena.
- Når du som voksen snakker med barn så må du ta et større ansvar for samtalen. Derfor er det også enda viktigere at du selv har pustet godt ut og er klar for samtalen. Likevel kan det også her være lurt å vise til konkrete reaksjoner, og ta man tar ansvar for dem. «Her gjorde mamma/pappa noe dumt», «Jeg ble litt sint» er eksempler på setninger som kan forklare reaksjonene dine til barnet, og det er viktig at du deretter anerkjenne følelsene som din reaksjon skapte hos barnet, sier Lena.
Flere tips til hvordan snakke med ungdom: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/ungdom/utvikling-selvfolelse-og-kommunikasjon/
Det er også alltid viktig at man har gjort seg noen tanker rundt hvor mye man selv trenger å fortelle barnet om hva man har opplevd, og hvor mye detaljer man skal gi. Her er det lurt å heller la barnet spørre om hva det lurer på, fordi man må alltid sette det barnet lurer på over det du selv har behov for å dele, forteller Lena.
- Siden det kan være vanskelig å vurdere hvor detaljert man skal være når man forteller barn om 22. juli så kan det heller være lurt å la barna spørre om hva de lurer på, og at du svarer ærlig, men samtidig tilpasset barnets alder og sårbarhet. Du kan være ærlig uten å fortelle for mange detaljer. Om barnet for eksempel spør «så du noen døde?», så kan du trygt svare «Ja, og det var skummelt, og da ble jeg lei meg» istedenfor å gå detaljert inn i hvordan det var, avslutter Lena.
Lær mer om par- og familieliv: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/a-vare-foreldre/samliv-og-familie/
Nyhetsbrev nr. 45 - Oktober 2024
I denne utgaven kan du lese om:
Allerede fra opprettelsen i 2011 tok Lisbeth Røyneland ansvar som IT-ansvarlig for Støttegruppen etter 22. Juli. Året etter kom hun inn i det nasjonale styret. Hun ble valgt som leder av støttegruppen etter Trond Blattmann i 2015. I etterkant av 13-årsmarkeringen og flere leserinnlegg har vi tatt en prat med Lisbeth. Under praten fikk vi høre om hvordan støttegruppen har utviklet seg, og om hvordan det har vært å være en viktig del av støttegruppen gjennom 13 år.
Lisbeth mistet datteren sin på Utøya i 2011. Hun er tydelig på at støttegruppen har betydd mye for henne i tiden etterpå.
- Jeg opplevde et unikt samhold, både med etterlatte, overlevende og andre berørte. Selv om jeg skulle ønske at ingen av oss noensinne skulle hatt behov for et slik samhold så har det betydd veldig mye for meg. Det er ikke uten grunn vi pleier å si at vi har 1900 ufrivillige medlemmer.
Det var også mye arbeid som måtte gjøres de første årene i støttegruppen.
- Selvfølgelig var det også mye som var krevende med å engasjere seg i støttegruppen. Samtidig var det også en måte å komme seg gjennom hverdagen. Det var spesielt mye arbeid opp mot den kommende rettssaken, der vi forventet et skikkelig medie-sirkus. Vi var tidlig på banen med å sørge for at berørte som ikke ønsket oppmerksomhet fra media fikk effekter der det stod «no interviews, please». Jeg opplever at media respekterte dette, forteller Lisbeth.
Etter at Lisbeth ble leder i 2015 har støttegruppen jobbet med mange interessante og givende prosjekter, forteller Lisbeth. Kanskje spesielt viktig var det å sørge for at myndighetene i større grad fikk øynene opp for hvor mange berørte som hadde utfordringer.
- Vi tok initiativ til en egen undersøkelse som viste at 1/3 av overlevende hadde psykososiale vansker, og at 4/10 av etterlatte foreldre på det tidspunktet var langtidssykemeldte. Dette var skremmende tall, som media tok tak i, og som til slutt førte til at vi fikk igjennom LOS-ordningen. Jeg er også veldig stolt av jobben vi gjorde med å få på plass 22. Julisenteret, og at vi i Stortinget fikk gjennomslag for at det permanente senteret blir i regjeringskvartalet.
Lisbeth er også tydelig på at støttegruppen stadig utvikler seg:
- Vi har fått midler fra Utdanningsdepartementet for å kunne bruke vår ufrivillige kompetanse både nasjonalt og internasjonalt. Vi er i en prosess der vi utvikler oss som kunnskaps- og kompetansesenter, og vi opplever at vår kompetanse er ettertraktet. Gjennom våre faglige sterke samarbeid med Raftosenteret i Bergen og 22. Juli-senteret formidler vi våre erfaringer med skoleelever og lærere. Som Ekstremismekommisjonen tydelig påpeker er utdanning en viktig pilar i kampen mot ekstremisme. I tillegg formidler vi våre erfaringer internasjonalt gjennom samarbeid med organer i både EU og FN. Terrorisme forholder seg ikke til landegrenser, og når vi vet at 22. Juli-terroristen dessverre inspirerer internasjonalt er det klart at vi har et ansvar for å dele våre historier også utenfor Norge, poengterer Lisbeth.
Dagene før 22. juli i år hadde støttegruppen to lengre leserbrev på trykk, ett i Aftenposten og ett i Trønderdebatt. Begge leserinnleggene satte søkelys på at mange berørte etter 22. juli fortsatt sliter psykososialt og økonomisk. Støttegruppen mener at det må settes ned et utvalg fra regjeringen som skal se nærmere på nettopp dette.
- Da Gjørv kommisjonen så på manglene som 22. Juli avdekket så var dette i stor grad begrenset til politi og beredskap. De fikk faktisk ikke anledning til å se nærmere på hvordan 22. juli faktisk påvirket de berørte, siden dette ikke var deres mandat. Her mener vi at det er på høy tid at regjeringen tar ansvar og tar de berørtes behov og utfordringer på alvor, sier Lisbeth.
Lisbeth påpeker at å sette dette på dagsordenen er en stor del av støttegruppens formål:
- Vår hovedoppgave er å tilby likepersonstøtte og å hjelpe våre medlemmer psykososialt. En tilnærmet like viktig del er å jobbe for å fremme våre medlemmers interesser politisk. Vi mener at et slik utvalg vil være med å sette våre medlemmers behov på dagsordenen, samtidig som den kunnskapen utvalget innhenter også vil kunne være svært nyttig for de som er berørt av annen terror. På denne måten fortsett vi å være viktig «vaktbikkje» både for våre medlemmer og for andre som trenger det, avslutter Lisbeth.
