I dette nyhetsbrevet kan du lese om:
Trykk her for å laste ned nyhetsbrevet:
Foto: Niklas Hart, KORO
Den 25. – 26. Januar avholdt Støttegruppen etter 22. juli, i samarbeid med KORO og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, et fagseminar for etterlatte foreldre. Bakgrunnen for dette var ønsket om å vise frem de tre forslagene til permanent minnested, og gi de etterlatte mulighet til å komme med tilbakemeldinger og innspill til juryen. Juryen var representert på fagseminaret med to representanter i tillegg til jurylederen.
I tillegg fikk 22. juli-senteret presentere skisser og modeller fra det nye permanente 22. juli-senteret. Det var mye engasjement og følelser knyttet til presentasjonen, og tilbakemeldingene var overveldende positive.
Her kan du lese mer om de ulike forsalgene til nytt permanent minnested: https://koro.no/disse-tre-skisseforslagene-til-minnested-vil-juryen-ha-med-videre/
Da juryen skulle gå i gang med sitt arbeid for å velge nytt permanent minnested hadde de over 220 forslag på bordet. I juni 2024 hadde juryen falt ned på 10 stykker som skulle få videreutvikle sine forslag, og dette er nå kokt ned til tre kandidater.
Juryens leder, tidligere ordfører i Oslo for SV Marianne Borgen, har vært veldig tydelig på at de ønsker tilbakemeldinger. Inntrykket fra Støttegruppen var at juryen var veldig fornøyd med å få såpass mange tilbakemeldinger som det de fikk under fagseminaret.
Roy Lund Schjetne var en av de som benyttet muligheten til å snakke direkte med juryen under fagseminaret.
- Det var veldig nyttig å få muligheten til å bli bedre kjent med de ulike forslagene til minnested. I løpet av helgen fikk jeg sett nøye på forslagene. Jeg skal ikke legge skjul på at det etter hvert seilte frem en liten favoritt.
Roy kan fortelle oss at det i etterkant av medienes publisering av forslagene har blitt et tema i lunsjen på jobb, der kollegaene har mange spørsmål til Roy.
- Mange lurer på om vi som er direkte berørte har fått muligheten til å si hva vi mener, og om vi blir hørt. På fagsamlingen fikk jeg snakket lenge med juryen, og jeg fikk lagt frem mitt syn. Jeg har i alle fall en sterk følelse av at jeg har blitt hørt. Jeg tror også at juryen ønsker å velge et forslag som ivaretar ønskene til de berørte. For meg er det viktig at dette blir et minnesmerke som blir naturlig å besøke for mange, forteller Roy.
Har du lest vår forrige nettsak om vårt samarbeid med Raftostiftelsen? Trykk på lenken for å ta en titt!
Etter lunsj den 25. januar dro alle deltakerne på fagseminaret ned til 22. juli-senteret. Der står det nemlig en representativ modell fra hvert av de ulike forslagene til nytt permanent minnested.
I tillegg til å se på modellene fikk deltakerne presentert en film fra hver av kunstnerne der de forteller om sitt forslag og sine motivasjoner for å spille det inn. Her fikk også alle deltakerne muligheten til å lufte sine tanker og meninger. Det ble en veldig god meningsutveksling. Det kom også en oppfordring til Støttegruppen om å sørge for at enda flere fikk muligheten til å komme med sine tilbakemeldinger. Det er en tilbakemelding vi tar med oss, og som vi skal forsøke så godt vi kan å følge opp.
Ønsker du å komme med en tilbakemelding til juryen om forslagene til permanent minnested i regjeringskvartalet? Ta kontakt med prosjektleder Mari Magnus på: mm@koro.no / 414 62 849 – eller les mer på KOROs nettside: https://koro.no/disse-tre-skisseforslagene-til-minnested-vil-juryen-ha-med-videre/
Omkranset av ærverdige bygg, akkurat i utkanten av Bergen sentrum på Menneskerettighetenes Plass 1, holder Raftostiftelsen til. Stiftelsen ble opprettet i 1986, og har siden 1987 delt ut Rafto-prisen til personer og organisasjoner som står støtt i sitt forsvar av menneskerettighetene. I dag er Raftostiftelsen et av Norges 7 Freds- og menneskerettighetssentere. De jobber med undervisning for elever og kompetanseheving for lærere i Vestlandsregionen.
I 2022 begynte Raftostiftelsen en prosess der målet var å kunne formidle personlige fortellinger om 22. juli for elever og lærere på Vestlandet. Vi ønsket å finne ut mer om dette. Vi tok derfor en prat med undervisningsrådgiver ved Raftostiftelsen Marianne Støle-Nilsen og vitne Gunnhild Hodnekvam for å få vite mer om hvordan Raftostiftelsen jobber med personlige historier fra 22. juli.
Ønsker du vite mer om vitnesamtalene til Rafto, eller ønsker du selv å dele din personlige fortelling om 22. juli? Kontaktinfo finner du nederst i saken.
Marianne har bakgrunn som lærer på ungdomskolen, og jobbet der i ti år frem til 2017. Hun var også med på piloteringen av demokrativerkstedet for elever og lærere på Utøya i 2016, og har selv vært underviser på Utøya fra 2019. Siden april i år har hun vært undervisningsrådgiver i Raftostiftelsen, og holder tak i mange interessante undervisningsopplegg.
- I Raftostiftelsen underviser vi blant annet om demokrati og medborgerskap, kjønn og identitet og demokrati i praksis. Siden 2023 har vi undervist om 22. juli ved bruk av personlige fortellinger på Raftohuset i Bergen. Dette har vært mulig på grunn av et sterkt samarbeid med Støttegruppen. Nå er vi i en fase hvor vi har begynt å reise ut til skoler i Vestlandsregionen, slik at det blir enda enklere for vitner å fortelle lokalt.
Marianne forteller at de er svært opptatte av å skape trygge rammer for vitnene, slik at det skal oppleves både trygt og givende å fortelle sine historier.
- Gjennom vårt samarbeid med Støttegruppen fikk vi mange gode innspill til hvordan vi kunne gjøre samtalene så trygge som mulig for vitnene. Jeg er vitnekoordinator for de som vil være vitner, slik at de kun trenger å forholde seg til en person. For at vitnene ikke skal føle på et press til å delta så booker vi vitnene før vi booker skoler. Målet er at vi ikke plutselig står uten vitner, forteller Marianne.
Gunnhild Hodnekvam fra Bergen overlevde terrorangrepet på Utøya den 22. juli 2011. Hun hadde tidligere undersøkt muligheten for å fortelle sin historie, men opplevde at det ble krevende å skulle reise til 22. juli-senteret eller Utøya for å fortelle. Da Raftostiftelsen kom på banen meldte hun derfor raskt sin interesse for å bidra.
- Jeg synes det er veldig givende og spennende å få muligheten til å fortelle min historie med Raftostiftelsen. Jeg opplever at vi blir godt ivaretatt. Raftostiftelsen har i tillegg en beredskapsavtale med en klinikk for krisepsykologi dersom det skulle være behov for det. I tillegg får vi honorar, som gjør det enklere å kunne delta, forteller Gunnhild.
Gunnhild Hodnekvam. Foto: Privat
Hun er også tydelig på at det er mange måter man kan fortelle sin historie på, og at man ikke trenger å være redd for å vise følelser. I tillegg roser hun Raftostiftelsen for at de er nøye i sitt arbeid med vitnene.
- I forkant av at jeg skulle være vitne hadde jeg to møter med Raftostiftelsen. Der fikk jeg fortelle min historie mens de noterte, slik at de på mange måter «ble kjent» med meg. I tillegg fikk vi avklart hvilke spørsmål jeg ville ha og hvilke jeg ikke vil svare på. Det gjør det mye tryggere for meg som vitne.
Har du behov for hjelp med noe som er tilknyttet dine opplevelser 22. juli? Sjekk vår side for medlemsstøtte for å finne mer informasjon.
Å lære om 22. juli er noe alle elever i den norske skolen skal – det står nemlig svært tydelig i læreplanen. Også Marianne er svært tydelig på hvorfor det er viktig å lære om 22. juli.
- 22. juli er utvilsomt en stor hendelse i norsk historie som det er viktig at vi kjenner til. Å undervise om 22. juli gir oss også muligheten til å ta tak i de store spørsmålene: «Hvordan kunne dette skje?» og «Hvordan kan vi sørge for at dette ikke skjer igjen?». Dette er store spørsmål som vi alle trenger å reflektere over.
For Marianne er det tydelig at vitnene gjør stort inntrykk på tilhørerne, både elever og lærere.
- Det blir mye sterkere inntrykk for de som hører på når de får servert en historie direkte fra kilden. De personlige historiene gir legitimitet. I en tid med alternative sannheter bidrar personlige fortellinger til oppklaringer og økt kunnskap, sier Marianne.
Gunnhild er enig i dette, og sier at hun er glad for at hun får så mange gode og varierte spørsmål fra elever når hun er vitne. Hun er også tydelig på at hun kan være seg selv når hun er vitne, og at det er lov å vise følelser.
- Det er viktig å vite at det er lov å vise følelser når man er vitne – man trenger ikke å undertrykke dem. Jeg gråter nesten alltid litt når jeg deler min historie, og det går helt fint! I tillegg får jeg også mange gode spørsmål som gjør at jeg tenker over min egen historie på nye måter. Det gjør at det egentlig blir ganske gøy! avslutter Gunnhild.
Ønsker du mer informasjon om vitnefortellingene hos Raftostiftelsen? Ta kontakt med Marianne Støle-Nilsen på mail:
marianne.stole-nilsen@rafto.no eller les mer her: https://www.rafto.no/fortellinger-om-22-juli-2011
Nyhetsbrev nr. 46 - Desember 2024
I dette nyhetsbrevet kan du lese om:
Trykk her for å laste ned nyhetsbrevet:
I 2018 gjennomførte Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli en omfattende medlemsundersøkelse. Den viste at det fortsatt var et stort behov for psykososial hjelp blant våre medlemmer. I tillegg viste den at mange av våre medlemmer syntes det var vanskelig å navigere i et byråkratisk hjelpeapparat. Dette resulterte i etableringen av LOS-ordningen i 2019. Hva er egentlig LOS-ordningen? Vi har tatt en prat med Sveinung Odland, LOS for RVTS øst.
Sveinung er utdannet psykolog med spesialisering innenfor klinisk barne– og ungdomspsykologi, med spesialområde innen enkel og kompleks PTSD. Siden 2019 har Sveinung vært LOS for berørte etter 22. juli på østlandet.
I støttegruppen etter 22. juli har mange hørt om LOS-ordningen, men det er fortsatt mange som ikke er kjent med innholdet i ordningen. For hva skal egentlig en LOS bidra med?
- Som LOS skal du hjelpe de berørte gjennom å lose de frem til hjelpen de har behov for. Navnet på ordningen er sånn sett veldig beskrivende for det arbeidet jeg gjør. Når noen tar kontakt med meg så kan jeg hjelpe med å finne rett tiltak, på rett sted og til rett tid, forklarer Sveinung.
I tillegg forteller Sveinung at mange opplever det som en god hjelp i møte med byråkratiet.
- I tillegg til at Losene er godt kjente med ulike hjelpetiltak kan vi også være de som tar kontakt med andre instanser på vegne av den berørte. Det kan for eksempel være kontakt med NAV eller kommunen. Det kan være med på å lette belastningen på den berørte at Losene tar disse samtalene for dem.
Ønsker du kontakt med en los? Her kan du lese mer om Los-ordningene og de ulike losene.
Sveinung forteller videre at han fortsatt får mange henvendelser som LOS i året, og at det er mange forskjellige henvendelser. Han forteller også at henvendelsene har endret seg siden oppstarten i 2019. Det som er konstant, er at behovet er stort.
- De første årene var det mange forespørsler om å få generell terapi. De senere årene har det derimot kommet flere forespørsler om å bli satt i kontakt med terapeuter med traumekompetanse. I tillegg bistår jeg flere der man trenger veiledning opp mot kommunen og arbeidsgiver. Det er dessverre ikke noen tvil om at denne ordningen trengs. Den trengs fordi hjelpeapparatet er kronglete og vanskelig å navigere, men ikke minst fordi det er et stort behov, forteller Sveinung.
Her kan du lese mer om resultatene fra Utøya-studien og RVTS-ene sitt arbeid opp mot Støttegruppen: https://rvtsost.no/aktuelt/10-ar-etter-terroren-i-norge
Når vi spør Sveinung om hvordan det er å jobbe som LOS er det tydelig at han blir veldig engasjert. Denne jobben betyr nemlig mye for han, og han forteller at det kanskje ikke er så rart.
- Jeg var til stede på Sundvollen den første helgen etter 22. juli. Allerede da hadde jeg flere samtaler med berørte. I tiden før LOS-ordningen kom på plass hadde jeg flere rammede i terapi. Derfor opplever jeg at 22. juli har vært en stor del av mitt profesjonelle liv helt siden 2011, og det er klart at det betyr mye for meg. Jeg har hele tiden opplevd at det har vært veldig givende for meg å jobbe med, fordi jeg føler at jeg kan gjøre en forskjell for de berørte.
Selv om Sveinung forteller at behovet for hjelp fortsatt er stort, så forteller han at det også er mange som har fått den hjelpen de har behov for gjennom LOS-ordningen.
- Det hender at jeg blir kontaktet av berørte jeg har hjulpet som forteller at de fikk ønsket hjelp av den terapeuten eller instansen jeg satt dem i kontakt med. Det er utrolig godt å vite at det går an å få den hjelpen man trenger! Selv om det nok aldri kommer til å være lett så håper og tror jeg at LOS-ordningen kan gjøre en forskjell, avslutter Sveinung.
Hverken parforhold eller foreldrerollen kan sies å være for pyser. Selv om det å få barn eller å finne noen å dele livet med er noe av det fineste i verden, så kommer det ikke uten utfordringer – kanskje spesielt for de som har traumatiske opplevelser bak seg. Dette er også bakgrunnen for at Lena Holm Berndtsson tidligere i år holdt innledning for nesten 100 overlevende etter 22. juli på overlevendesamling.
Lena er direktør i Bufetat Øst, og er spesialist på barn og unges psykiske helse. Hun er også familieterapeut og mekler i konflikter mellom foreldre. Stadig flere overlevende etter 22. juli er i den såkalte «etableringsfasen». Da er det ikke rart at Lenas foredrag ble svært godt tatt imot av deltakerne på overlevendesamling. I denne artikkelen får du noen tips og lenker videre til videoer som går nærmere inn på temaet.
Flere tips til hvordan snakke med barn i barneskolealder: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/skolebarn/kommunikasjon--du-og-barnet/
Når vi tar en prat med Lena forteller hun at noe av det hun var opptatt av at tilhørerne skulle sitte igjen med var at det fortsatt er håp selv om man gjør feil og ting kan være vanskelig. I tillegg var det viktig å gå inn med en ydmyk holdning ifølge Lena.
- Det var viktig for meg å være tydelig på at jeg på ingen måte har erfart det samme som dere. Samtidig kan jeg forstå at mye kan være vanskelig. Det er ingen overlevende som har helt samme historie eller helt samme utgangspunkt. Likevel tror jeg at selv om det ikke er lett så er det alltid håp.
Lena er også tydelig på at det er helt normalt å ha ulike reaksjoner i hverdagen.
- Det er på ingen måte uvanlig å ha reaksjoner i hverdagen når man har opplevd noe traumatisk. Disse reaksjonene kommer også når man er i et parforhold eller i en foreldrerolle. Det er vanskeligere å regulere seg selv når man må ta hensyn til flere. Slik er det også om man får mindre tid til søvn eller andre regulerende faktorer. Da er det viktig å huske at det kan føre dere nærmere om dere kan snakke om disse reaksjonene.
Har du behov for hjelp eller støtte i hverdagen? Les om vår medlemsstøtte her.
Ja, men hvordan skal vi egentlig snakke med partneren om traumer fra 22.juli? Lena forteller at det, dessverre, ikke finnes noen universelle svar her. Samtidig vil det naturlig nok også variere fra forhold til forhold. Likevel finnes det noen gode tips å ta med seg.
- Det som er «fint» med å ha en reaksjon overfor partneren sin er at det kan invitere til en god samtale. Her er det viktig å huske på at man må ha tilstrekkelig tid og energi til å ta samtalen. Husk at det er lov å si "dette skal vi snakke om, men jeg har ikke energi til det akkurat nå". Eller "Jeg lover å ta det opp når jeg er klar" for eksempel. Slik kan man vente til fredstid før man tar opp igjen samtalen.
Flere tips til hvordan snakke med barn i barnehagealder: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/smabarn/kommunikasjon---du-og-barnet/
Lena forteller videre at mange gode samtaler starter med «unnskyld».
- Å starte med et unnskyld kan være avvæpnende, og føre til en fredeligere samtale. Samtidig må man huske at unnskyldningen må være genuin, hvis ikke kan den ha helt motsatt effekt. Det er også viktig for oss å føle at unnskyldningen vår blir godt tatt imot – det er heller ingen som ønsker å gå rundt å si unnskyld hele tiden uten å få det samme tilbake, oppsummerer Lena.
I tillegg nevner Lena at det er viktig å huske på at din versjon ikke nødvendigvis er den eneste riktige sannheten, og at det kan være lurt å snakke fra et «jeg»-perspektiv.
Flere tips til deg i foreldrerollen: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/a-vare-foreldre/foreldrerollen/
Når man snakker med barn må man ta en litt annen rolle enn når man snakker med partneren, ifølge Lena.
- Når du som voksen snakker med barn så må du ta et større ansvar for samtalen. Derfor er det også enda viktigere at du selv har pustet godt ut og er klar for samtalen. Likevel kan det også her være lurt å vise til konkrete reaksjoner, og ta man tar ansvar for dem. «Her gjorde mamma/pappa noe dumt», «Jeg ble litt sint» er eksempler på setninger som kan forklare reaksjonene dine til barnet, og det er viktig at du deretter anerkjenne følelsene som din reaksjon skapte hos barnet, sier Lena.
Flere tips til hvordan snakke med ungdom: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/ungdom/utvikling-selvfolelse-og-kommunikasjon/
Det er også alltid viktig at man har gjort seg noen tanker rundt hvor mye man selv trenger å fortelle barnet om hva man har opplevd, og hvor mye detaljer man skal gi. Her er det lurt å heller la barnet spørre om hva det lurer på, fordi man må alltid sette det barnet lurer på over det du selv har behov for å dele, forteller Lena.
- Siden det kan være vanskelig å vurdere hvor detaljert man skal være når man forteller barn om 22. juli så kan det heller være lurt å la barna spørre om hva de lurer på, og at du svarer ærlig, men samtidig tilpasset barnets alder og sårbarhet. Du kan være ærlig uten å fortelle for mange detaljer. Om barnet for eksempel spør «så du noen døde?», så kan du trygt svare «Ja, og det var skummelt, og da ble jeg lei meg» istedenfor å gå detaljert inn i hvordan det var, avslutter Lena.
Lær mer om par- og familieliv: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/a-vare-foreldre/samliv-og-familie/
Nyhetsbrev nr. 45 - Oktober 2024
I denne utgaven kan du lese om:
Allerede fra opprettelsen i 2011 tok Lisbeth Røyneland ansvar som IT-ansvarlig for Støttegruppen etter 22. Juli. Året etter kom hun inn i det nasjonale styret. Hun ble valgt som leder av støttegruppen etter Trond Blattmann i 2015. Nå krever hun at regjeringen setter ned et nytt utvalg. I etterkant av 13-årsmarkeringen og flere leserinnlegg har vi tatt en prat med Lisbeth. Under praten fikk vi høre om hvordan støttegruppen har utviklet seg, og om hvordan det har vært å være en viktig del av støttegruppen gjennom 13 år.
Lisbeth mistet datteren sin på Utøya i 2011. Hun er tydelig på at støttegruppen har betydd mye for henne i tiden etterpå.
- Jeg opplevde et unikt samhold, både med etterlatte, overlevende og andre berørte. Selv om jeg skulle ønske at ingen av oss noensinne skulle hatt behov for et slik samhold så har det betydd veldig mye for meg. Det er ikke uten grunn vi pleier å si at vi har 1900 ufrivillige medlemmer.
Det var også mye arbeid som måtte gjøres de første årene i støttegruppen.
- Selvfølgelig var det også mye som var krevende med å engasjere seg i støttegruppen. Samtidig var det også en måte å komme seg gjennom hverdagen. Det var spesielt mye arbeid opp mot den kommende rettssaken, der vi forventet et skikkelig medie-sirkus. Vi var tidlig på banen med å sørge for at berørte som ikke ønsket oppmerksomhet fra media fikk effekter der det stod «no interviews, please». Jeg opplever at media respekterte dette, forteller Lisbeth.
Etter at Lisbeth ble leder i 2015 har støttegruppen jobbet med mange interessante og givende prosjekter, forteller Lisbeth. Kanskje spesielt viktig var det å sørge for at myndighetene i større grad fikk øynene opp for hvor mange berørte som hadde utfordringer.
- Vi tok initiativ til en egen undersøkelse som viste at 1/3 av overlevende hadde psykososiale vansker, og at 4/10 av etterlatte foreldre på det tidspunktet var langtidssykemeldte. Dette var skremmende tall, som media tok tak i, og som til slutt førte til at vi fikk igjennom LOS-ordningen. Jeg er også veldig stolt av jobben vi gjorde med å få på plass 22. Julisenteret, og at vi i Stortinget fikk gjennomslag for at det permanente senteret blir i regjeringskvartalet.
Lisbeth er også tydelig på at støttegruppen stadig utvikler seg:
- Vi har fått midler fra Utdanningsdepartementet for å kunne bruke vår ufrivillige kompetanse både nasjonalt og internasjonalt. Vi er i en prosess der vi utvikler oss som kunnskaps- og kompetansesenter, og vi opplever at vår kompetanse er ettertraktet. Gjennom våre faglige sterke samarbeid med Raftosenteret i Bergen og 22. Juli-senteret formidler vi våre erfaringer med skoleelever og lærere. Som Ekstremismekommisjonen tydelig påpeker er utdanning en viktig pilar i kampen mot ekstremisme. I tillegg formidler vi våre erfaringer internasjonalt gjennom samarbeid med organer i både EU og FN. Terrorisme forholder seg ikke til landegrenser, og når vi vet at 22. Juli-terroristen dessverre inspirerer internasjonalt er det klart at vi har et ansvar for å dele våre historier også utenfor Norge, poengterer Lisbeth.
Dagene før 22. juli i år hadde støttegruppen to lengre leserbrev på trykk, ett i Aftenposten og ett i Trønderdebatt. Begge leserinnleggene satte søkelys på at mange berørte etter 22. juli fortsatt sliter psykososialt og økonomisk. Støttegruppen mener at det må settes ned et utvalg fra regjeringen som skal se nærmere på nettopp dette.
- Da Gjørv kommisjonen så på manglene som 22. Juli avdekket så var dette i stor grad begrenset til politi og beredskap. De fikk faktisk ikke anledning til å se nærmere på hvordan 22. juli faktisk påvirket de berørte, siden dette ikke var deres mandat. Her mener vi at det er på høy tid at regjeringen tar ansvar og tar de berørtes behov og utfordringer på alvor. Da trengs det et nytt utvalg, sier Lisbeth.
Lisbeth påpeker at å sette dette på dagsordenen er en stor del av støttegruppens formål:
- Vår hovedoppgave er å tilby likepersonstøtte og å hjelpe våre medlemmer psykososialt. En tilnærmet like viktig del er å jobbe for å fremme våre medlemmers interesser politisk. Vi mener at et slik utvalg vil være med å sette våre medlemmers behov på dagsordenen, samtidig som den kunnskapen utvalget innhenter også vil kunne være svært nyttig for de som er berørt av annen terror. På denne måten fortsetter vi å være en viktig «vaktbikkje» både for våre medlemmer og for andre som trenger det, avslutter Lisbeth.
