I 2026 er det 15 år siden terrorangrepet 22. juli 2011. I vår inviterte Støttegruppen 15-åringer fra hele landet til å lære om hva som skjedde, hvilke konsekvenser det fikk, og reflektere over hva 22. juli betyr i dag.
Ungdommene som er født samme år som terrorangrepet har ingen egne minner fra den dagen. Likevel vokser de opp i et samfunn der spørsmål om ekstremisme og radikalisering, hatprat, ytringsfrihet og demokrati er svært aktuelle. 15-åringene ble invitert til å ta aktivt del i samtalen om hvordan vi kan bidra til et tryggere og mer demokratisk samfunn.
“Selv om dette skjedde før jeg ble født, så er det viktig at det blir snakket om, slik at det ikke skal skje igjen.” - Bendik, 15 år, fra Verdal
Fra 4. til 6. mai deltok 28 15-åringer fra ulike deler av landet på en tredagers samling på Utøya. Ungdommene var valgt ut etter å ha sendt inn motivasjonsbrev, og kom til samlingen med forskjellige erfaringer, perspektiver og forventninger.
På Utøya fikk de lære om øyas lange historie, og om hva som skjedde den 22. juli 2011. De lærte om hvem terrorhandlingene var rettet mot og hvilke verdier som ble angrepet den dagen. De møtte også representanter fra Støttegruppen, som delte personlige erfaringer om å være overlevende fra terrorangrepet og etterlatt mamma.
Samtidig handlet samlingen om mye mer enn bare å se tilbake. Ungdommene arbeidet med spørsmål som er relevante i deres egen hverdag: Hva betyr felleskap og demokrati for dem? Hvordan møter de utenforskap eller hatprat? Hvordan kan unge selv bidra til mer demokrati og mer felleskap? Aktivitetene ble ledet av Utøyas faste undervisere.
“Fra Bergen er det langt vekk, på Utøya ble det mer ekte og alvorlig.” - Alva, 15 år, fra Bergen
En viktig del av prosjektet har vært at ungdommene kunne dele sine refleksjoner med et større publikum.
Under samlingen forberedte de panelsamtaler som senere skulle gjennomføres i deres hjemregioner. Her får ungdommene løfte fram temaene de mener er viktige, og møte publikum i samtaler om 22. juli, demokrati, felleskap, håp og framtid.
Gjennom panelsamtalene får ungdommene en stemme i samfunnsdebatten, og deres refleksjoner tas videre ut i lokalsamfunn flere steder i landet. Prosjektet har dermed ringvirkninger langt utover samlingen på Utøya.
“Det jeg tar med meg fra Utøya er hvor viktig det er å stå opp mot hat og rasisme.” - Abdulla, 15 år i desember 2026, fra Rogaland
Prosjektet bygger på et tett samarbeid mellom Støttegruppen og en rekke regionale og nasjonale samarbeidspartnere. Samarbeidspartnerne har vært avgjørende for å gjennomføre panelsamtalene og gi prosjektet lokal forankring i de ulike regionene.
I Bergen ble panelsamtalen arrangert i samarbeid med FN-sambandet i Bergen, mens Sølvberget bibliotek og Støttegruppens fylkeslag i Rogaland var samarbeidspartnerne i Stavanger. I Tromsø og Bodø har prosjektet blitt gjennomført sammen med True North, som del av Tromsø som Europeisk ungdomshovedstad i 2026. I Trøndelag har Falstadsenteret, i samarbeid med Framtidsfredag og Olavsfest, vært sentrale samarbeidspartnere. Under Arendalsuka har Støttegruppen vært en av årets hovedsamarbeidspartnere med Arendalsuka Ung og panelsamtalen fasiliteres av Jungeltelegraf1.
“Vi lever i en verden med et skjørt demokrati, alle hjelpemidler for å forsvare det er gull verd.” - Molly, 15 år, fra Verdal
Til hver panelsamtale ble det valgt en moderator med lokal tilknytning og erfaring fra arbeid med barn og unge.
Moderatorene deltok også på samlingen på Utøya sammen med 15-åringene, og de ble godt kjent med hverandre. Slik fikk også moderatorene innsikt i tanker og reaksjoner som oppsto underveis, og kunne bidra enda bedre til at panelsamtalene ble gjennomført på ungdommenes premisser.
Målet var hele tiden at ungdommene skulle oppleve trygghet og tillit, og at deres stemmer ble hørt.
“Det som sitter igjen fra dagene på Utøya er først og fremst vennskapene. Og ekstremt mange kontraster – historiene vi hørte, og minnene vi skapte selv, kommer vi til å ha med oss resten av livet.” - Astrid, 15 år, fra Stavanger
Gjennom samarbeid med KORO og 22. juli-senteret fikk ungdommene også delta i mosaikkleggingen til det nasjonale minnestedet i regjeringskvartalet. Mosaikken ble en del av kunstverket og minnestedet “En opprettholdelse”, laget av kunstner og forfatter Matias Faldbakken.
Besøket i mosaikkverkstedet ga dem en konkret rolle i arbeidet med hvordan 22. juli skal minnes og formidles i framtiden. Ungdommene fikk dermed ikke bare lære om historien, men bidra fysisk til et minnested som skal stå i generasjoner fremover.
Fra samlingen på Utøya i mai til den siste panelsamtalen i Bodø 19. august har dette prosjektet vært en viktig del av Støttegruppens 15-års-markering.
Ungdommenes refleksjoner og møtene med publikum har vist at samtalen om 22. juli ikke bare handler om fortiden. Den handler også om hvordan vi kan bidra til et demokratisk samfunn, preget av felleskap og tydelig motstand mot hat og ekstremisme.
Gjennom panelsamtalene har hundrevis av mennesker rundt om i landet fått høre hvordan dagens 15-åringer tenker om 22. juli, og hvilken betydning det har for deres generasjon.
For Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli har prosjektet vist hvor viktig det er å gi unge mennesker tillit, ansvar og rom til å reflektere. Når de får muligheten til dette, blir også deres stemmer et viktig bidrag til hvordan historien skal huskes og brukes i framtiden.
“Opplevelsen har påvirket meg så mye at jeg ikke kan tenke meg livet mitt uten det.” - Olivia, 15 år, fra Askøy
Prosjektet er gjennomført av Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli i samarbeid med en rekke nasjonale og regionale samarbeidspartnere. Prosjektet er støttet med midler fra Bergesenstiftelsen og Utenriksdepartementet.
Det nasjonale minnestedet etter 22. juli i regjeringskvartalet ble offisielt åpnet 19. juli 2026. I sin tale fremhevet styreleder Merete Stamneshagen at demokratiet bygges og opprettholdes i hverdagen. Talen er gjengitt i sin helhet under.
Deres kongelige høyhet, Stortingspresident, ærede statsråder. Kjære alle berørte, kjære alle sammen.
Da bomben smalt her i regjeringskvartalet for snart 15 år siden, ble åtte mennesker drept. Samme dag ble 69 drept på Utøya. Mange flere ble merket for livet.
22. juli 2011 ble et brutalt angrep ikke bare på mennesker, men også på demokratiet vårt.
Minnestedet av Matias Faldbakken, En opprettholdelse, hører hjemme nettopp her – der demokratiske verdier forvaltes, utfordres og utvikles hver eneste dag.
Det skal stå i nær tilknytning til 22. juli-senteret, som åpner dørene for offentligheten 22. juli. Senteret gir oss kunnskap, innsikt og rom for refleksjon. Der inne kan vi lære. Her ute kan vi kjenne. Sammen danner de et sted for både tanke og handling.
Minnestedet og 22. juli-senteret hører sammen, slik tvillinger ofte gjør – sårt forbundet av en felles historie. Det ene taler gjennom kunstens språk, det andre gjennom dokumentasjon og formidling. Begge minner oss om at demokratiet aldri er ferdig. Det må opprettholdes.
Og nettopp det ordet rommer så mye. En opprettholdelse. Ikke en avslutning. Ikke et punktum, men en pågående handling. Et ansvar vi bærer sammen.
Minnestedet/kunstverket er stort. Det er insisterende. Det tar plass. Slik minnene våre også gjør. Slik verdiene våre må gjøre. Det tvinger oss til å ta stilling til ordene vi så ofte bruker i våre taler og markeringer: «Aldri tie, aldri glemme».
For hva betyr det, i praksis?
Å aldri tie er å tørre å si ifra når menneskeverdet krenkes. Det å stå opp for dem som rammes av hat og ekstremisme. Det er å tåle uenighet og samtidig holde fast ved de grunnleggende verdiene som binder oss sammen.
Å aldri glemme er ikke bare å huske datoen. Det er å huske menneskene. Ansiktene. Historiene. Det er å erkjenne at demokratiet kan rammes – og samtidig holde fast ved at svaret ikke er mindre demokrati, men mer.
Demokratisk motstandskraft bygges ikke i store ord alene. Den bygges i hverdagen. I tilliten mellom oss mennesker. I institusjonene våre. I kunsten. I samtalene vi våger å ta – også når de er vanskelige.
Derfor er dette stedet så viktig. Her, midt i regjeringskvartalet, reises et minnested som ikke lar oss gå forbi upåvirket. Det ber oss stoppe opp. Det ber oss kjenne etter. Og det ber oss ta ansvar.
«En opprettholdelse» er ikke bare et navn på et kunstverk. Det er en forpliktelse.
La oss bære ordene «aldri tie, aldri glemme» med den tyngden det fortjener. Ikke som slagord, men som handling. Ikke bare i dag, men i tiden som kommer.
For demokratiet lever bare så lange vi opprettholder det.
Bilder i saken: Niklas Hart / KORO.
