Over 400 personer var til stede under årets minnemarkering på Utøya, 15 år etter terrorangrepet. Styreleder Merete Stamneshagens tale er gjengitt i sin helhet under.
Vi som er direkte berørt av terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet for femten år siden, bærer med oss en ufrivillig, men unik kjennskap til terrorens skader og konsekvenser.
Vi lovte å svare på terroren med mer kjærlighet, men den lovnaden har også skapt et undertrykt sinne som vi nå mener det er på tide å slippe løs.
Det eksisterer hos meg og hos mange andre av oss som er direkte berørte.
------------------------------
Altfor mange av oss direkte berørte – etterlatte, overlevende, de som var på plass for å hjelpe både i Regjeringskvartalet og her på Utøya – sliter 15 år etter med svikt i psykososial og økonomisk oppfølging.
Hjelpen rett etter 22. juli 2011 var mangfoldig, og svært god for veldig mange. Men vi så etter få år at hjelpen ikke var av den varighet den skulle hatt. Ettervirkninger etter terrorangrep er mange, og de kan vare livet ut.
Det er stor variasjon fra kommune til kommune i hjelp som gis. Det er en generell mangel på traumekompetanse og en manglende vilje og evne til å omsette kunnskap man har fått til nødvendige endringer og bedringer. Den siste Utøyastudien kom for 5 år siden, og lite har skjedd av endringer etter at resultatene av den ble kjent.
---------------------------
«Aldri tie, aldri glemme» var ikke ment som en tom frase. Det var et samfunnsløfte – et løfte om å stå opp mot hat, beskytte demokratiet og lytte til dem som ble rammet.
Når vi nå står her sammen 15 år etter terrorangrepet må vi sammen gjøre noe igjen. Der vi i 2011 gikk i rosetog, og snakket om å bekjempe ekstremisme med kjærlighet og solidaritet, og der det ble vist et sterkt samhold med berørte i hele landet, er nå tiden overmoden for å reise oss sammen igjen.
Denne gangen uten roser, men med felles ansvar og dugnad. Vi må stå opp mot hatytringer, mot rasisme, mot hat mot skeive, mot fremmedfrykt, for solidaritet og et samfunn der vi alle er like mye verdt. Vi har et ansvar for å jobbe for det samfunnet de som ble drept var sterkt engasjert for å skape for oss alle.
-----------------------------------
Men hvor er vi i dag – femten år etter? Svaret er ubehagelig hvis vi ser ned i folkedypet via kommentarfelt, nettsteder og alternative medier: Tankegodset som tok livet av 77 mennesker finnes der fortsatt, og det har fått mer grobunn.
Det inspirerer til nye terrorhandlinger og vi hører gjenklang av hatet fra «stuerene» talerstoler. Det bæres fram av krefter som vil splitte oss, spre desinformasjon og skape forvirring og usikkerhet om hva som er sant og hva som er falskt.
Farlige fiendebilder får næring fra høyreradikale politikere, og vi hører ekko av terroristens søpletanker i nye sammenhenger. Ny forskning fra C-Rex viser at høyreekstreme holdninger i Norge har økt bare fra 2022 til i dag. En ny rapport fra PST viser en økning i høyreekstreme holdninger, særlig blant unge menn.
Da vet vi at vi må mobilisere alle som en, og vi er fortsatt så sinte og så engasjerte, at vi aldri vil slutte og kjempe for verdiene til dem vi mistet.
-------------------------------
I markeringsåret 2026 vil mange av oss oppsøke medier, scener og panelsamtaler for å dele både sannhet og sinne. Vi vil gjøre den krevende oppgaven det er å dele med våre medmennesker hva konkret terroren har gjort med oss, og fortelle om hvordan vi har det i dag.
Der hvor følelsen av felleskap og samhold holder til. Der ligger vår aller viktigste beredskap, og den vil vi styrke.
Sinnet over alt vi har tapt er blitt en superkraft som holder oss gående, og som gir oss mot til å kreve endring og til å fortsette å reparere hverandre. Sannheten er nødvendig for å motvirke løgn og polarisering. Samholdet er livsviktig for å bevare demokratiet.
----------------------------------
Siden vi etablerte Den nasjonale Støttegruppen etter 22. juli, har mange av oss delt historiene våre.
Nå, 15 år etter, skal vi gjøre det vi kan for at nye unge som ikke selv har minner om massedrapene får kjenne den sanne historien så godt, at de ikke lar seg manipulere inn i høyreekstreme voldsfantasier. Vi gjør dette fordi vi har sår som ikke gror, og fordi vi tror vi kan bidra til at så mange som mulig holder seg våkne og står opp mot hatet, slik at dette ikke skal kunne skje igjen.
For to år siden ble overlevende etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki tildelt Nobels fredspris. Fredsprismottakerne består av de siste overlevende etter atombombene. Gjennom flere tiår har de samlet og formidlet tusenvis av personlige og smertefulle historier om lidelsene og de langsiktige skadene av atombomben. Alle skal vite hva bomben gjorde mot menneskene. Det skal aldri skje igjen.
Vi føler noe av den samme forpliktelsen overfor dem vi vi har mistet og dem som lever videre – vi vil tale deres sak og deres engasjement for likestilling og likeverd, mot rasisme, for like rettigheter for alle og for et inkluderende samfunn og internasjonal solidaritet.
-------------------------------
Femtenåringene vi møter i dag er født det samme året som vi mistet våre barn og våre venner. Kanskje har de foreldre eller en slektning som har kjent noe av terrorens smerter og kan fortelle. Sannsynligvis har de hørt om hendelsen, men de har ikke følt den.
Kollektiv hukommelse, kaller vi det. Det handler ikke om mine og dine minner, men summen av dem – og hvordan vi deler og viderefører det som skjedde for femten år siden. Minnene vi deler blir en del av vår identitet. Uten vitnemålene våre husker «vi» ikke så godt lenger. Ting blir utydelige og lettere gjenstand for nye tolkninger, myter, og til og med løgn. Vi er ikke naive. Samfunnet kan fort gjenta sine feil og glemme å reparere sine mangler. Alle manglene som gjorde at vi ikke fikk stoppet terroristen i 2011.
Derfor driver vi med dette. Silje og de 76 andre var umistelige. Det har påført oss livslange skader og savn.
-----------------------------------
Vi er fortsatt sinte for de vi har mistet, men vårt sinne er også en styrke. Historiene våre bygger beredskap i hodene til mennesker vi omgir oss med.
I dag og i fremtiden.
Vi tror også at vi kommer til å holde på med dette så lenge vi lever.
Styreleder Merete Stamneshagens tale ved minnemarkeringen utenfor regjeringskvartalet, 22. juli 2026, 15 år etter terrorangrepet.
I dag, 15 år etter terrorangrepet, er løftet om å aldri tie og aldri glemme like sterkt og like viktig. Her i regjeringskvartalet ble Hanne Marie, Kai, Ida Marie, Anne Lise, Tove, Jon Vegard, Hanne og Kjersti drept. I dag skulle de ha vært 15 år eldre, og hatt liv med familie og venner og 15 år med minner fra ferier, julefeiringer, prat ved fredagskaffen med kolleger. Det fikk de aldri.
Med 77 historier, som siden slutten av april i år har blitt lagt ut på sosiale medier, får alle vi andre vite noe om livene til hver av de 77 som ble drept, både de åtte her i regjeringskvartalet, og de 69 på Utøya. Selv om vi ikke kjente hver og en av dem blir vi bedt om å ikke glemme dem. Og å snakke sant om hvorfor de ble drept.
Da tankegodset til terroristen ble synliggjort etter 22. juli 2011 var vi et folk og et land som var sjokkert over budskapene og de høyreekstreme holdningene som lå bak terrorangrepet.
Det norske folk løftet roser sommeren 2011, og sa: Aldri mer 22.juli. Det bandt oss sammen og minnet oss om viktigheten av verdifullt samhold og fellesskap, og det å hegne om demokratiet vi lever i.
15 år senere ser vi en verden hvor det høyreekstreme tankegodset har fått fotfeste i for mange land rundt om i verden, og her i Norge rapporteres det om økt hat, økt trakassering på nett og i sosiale medier og holdninger som i for stor grad har blitt del av debatter på nett og i enkelte medier.
Ny forskning fra C-Rex viser at høyreekstreme holdninger i Norge har økt bare fra 2022 til i dag. En ny rapport fra PST viser en økning i høyreekstreme holdninger, særlig blant unge menn.
Når vi står her sammen 15 år etter terrorangrepet må vi sammen gjøre noe igjen. Der vi i 2011 gikk i rosetog, og snakket om å bekjempe ekstremisme med kjærlighet og solidaritet, og viste et sterkt samhold med berørte i hele landet, er nå tiden overmoden for å reise oss sammen igjen.
Denne gangen uten roser, men med felles ansvar og dugnad. Vi må stå opp mot hatytringer, mot rasisme, mot hat mot skeive, mot fremmedfrykt, for solidaritet og et samfunn der vi alle er like mye verdt. Vi har et ansvar for å jobbe for det samfunnet de som ble drept var sterkt engasjert for å skape for oss alle.
Vi ønsker ikke et samfunn for de få.
Det skal være trygt for alle.
Det vi trenger nå er ikke rosetog, men konkret handling.
Det vokser nå i skyggene. Og det er ikke roser som gror.
Håp er farlig for de autoritære.
Håp er farlig for OSS, hvis vi ikke handler. Vi må være mange flere som tydelig sier fra. Som tar til motmæle, som tar igjen mot netthets, og som står opp for å beskytte de som blir utsatt for hets, trakassering og trusler.
Siden vi etablerte Den nasjonale Støttegruppen etter 22.juli, har mange av oss delt historiene våre. Her er vårt sinne konstruktivt. Vi bruker sinnet over det vi har tapt og skaden terroristen har påført oss som en mobiliserende kraft.
Nå, 15 år etter, skal vi gjøre det vi kan for at nye unge som ikke selv har minner om massedrapene får kjenne den sanne historien så godt, at de ikke lar seg manipulere inn i høyreekstreme voldsfantasier. Møteplasser må være fysiske – ikke gjemt bak tastatur.
Vi gjør dette fordi vi har sår som ikke gror, og fordi vi tror vi kan bidra til at så mange som mulig holder seg våkne og står opp mot hatet, slik at dette ikke skal kunne skje igjen.
Demokratiet er en muskel. Den må vi bruke alle sammen for å opprettholde, styrke og videreutvikle det viktige vi har. Vi ser rundt oss hvor fort det kan forvitre, hvis vi ikke er aktive, tydelige, synlige og verbale.
I samtaler og debatter må vi stå opp mot kreftene som forsøker å skape polariserende motsetninger i hverdagen vår. Forsøk på å sette mennesker opp mot hverandre med løgn, usannheter og fortellinger om samfunnet, og som ikke stemmer med det vi ser rundt oss, må bekjempes.
Håp er en handling.
Håp er evnen til å se lyset tross mørket.
Mørket er et sted. Lyset er en vei.
I dag er en dag for å minnes og for å kunne sørge.
Morgendagen starter med å jobbe mot høyreekstremismens krefter, igjen og igjen.
Terrorangrepet 22. juli var ikke en hendelse – det var et høyreekstremt angrep på demokratiet.
Program og praktisk informasjon for årets minnemarkeringer i Regjeringskvartalet, Oslo Domkirke og på Utøya.
Fra klokken 09:00 ved minnestedet utenfor Høyblokken.
Av sikkerhetsmessige hensyn vil vesker/bagasje bli gjennomsøkt før man slipper inn på minnemarkeringen. Vi oppfordrer derfor til å ta med kun en enkel veske eller sekk.
Alle er velkomne til å legge ned blomster etter den offisielle markeringen er ferdig.
Etter markeringen inviteres det til sosialt samvær kun for de etterlatte og direkte berørte i 22.juli-senteret.
10.30 - Avgang til Domkirken, for de som ønsker det. P.g.a. Kongelig tilstedeværelse bes alle være på sine plasser senest kl. 10.45.
22. juli-senteret vil holde åpent etter at minneseremonien er avsluttet.
Markering av 22. juli i Oslo domkirke kl. 11.00-12.00
P.g.a. Kongelig tilstedeværelse bes alle være på sine plasser senest kl. 10.45.
Minnegudstjeneste i Oslo Domkirke
Prester: Biskop Sunniva Gylver, domprost Pål Kristian Balstad (preken), domkirkeprest Ellen Aasland Reinertsen og sokneprest på Frøya Fredrik Sletbakk Olsborg.
Korgruppe fra Oslo domkor
Ledende domkantor Marcus André Berg (orgel)
Tale ved utviklingsminister Åsmund Aukrust
Musikk ved Sigvart Dagsland og Karoline Krüger
Lystenning:
Merete Stamneshagen – styreleder, Den Nasjonale Støttegruppen
Biskop Sunniva Gylver
Ok-Kyong Park Bashin - styremedlem i Den Nasjonale Støttegruppen og overlevende fra regjeringskvartalet
Utviklingsminister Åsmund Aukrust – overlevende fra Utøya
Haddy Jammeh og Beatriz Jaquot - Venner av Benjamin Hermansen -
Anwar Juhar - broren til Tamima Nibras Juhar
Thomas Skjæveland, Rogaland – Navneoppleser 22.juli fra AUF
Fawzi Warsame - AUF
Ansvarlig arrangør: Oslo domkirke, i samarbeid med Den Nasjonale Støttegruppen og AUF.
I kirken er prester og diakon til stede gjennom hele dagen for samtale.
Minnesmerke på landsiden – Det vil stå blomster ved minnestedet fra formiddagen, slik at de som ønsker det kan ta en blomst og legge ned ved ønsket søyle.
Alle må være over med båt senest 15.30.
Markeringen starter kl. 16.00 i bakken på Utøya. Alle som ønsker å delta må melde seg på i påmeldingsportalen (se lenke nedenfor).
Ca. kl. 16.45 i Lysningen:
Alle er velkomne til å legge ned blomster etter den offisielle markeringen er ferdig.
I år vil Utøya være tilgjengelig i to dager.
Alle som ønsker å delta MÅ registrere seg gjennom denne lenken:
21.juli – Åpen dag https://event.checkin.no/225771/aapen-dag-utoeya
22.juli - https://event.checkin.no/226557/15-ars-minnemarkering-utoya-22-juli
Dette gjelder både 21. og 22. juli og kun berørte som er registrert og identifisert gjennom gyldig ID vil få tilgang til kaiområdet og Utøya disse to dagene.
Det vil være busstransport mellom Sundvolden Hotel og kaia hvor MS Thorbjørn og MS Dronning Tyra går i skytteltrafikk. Følgende tider gjelder:
Av sikkerhetsmessige hensyn vil all bagasje bli gjennomsøkt før ombordstigning i båten over til Utøya. Vi oppfordrer derfor til å ta med kun en enkel veske eller sekk på turen.
Tilbud om båttransport til vanskelig tilgjengelige åsteder
Noen åsteder ligger vanskelig til, slik som pumpehuset og de bratteste terrengene på Utøya. Derfor har Utøya AS tilbudt at de som ønsker det kan fraktes med båt til «sitt sted». Dette må forhåndsvarsles til Anne Britt Fjellro - annebritt@utoya.no
Parkering
All parkering skjer ved Sundvolden Hotel, og det går skyttelbusser derfra til båten, og tilbake igjen.
Det vil kun være mulig å kjøre ned til brygga ved Utøya og parkere der for de med spesielt behov for dette. Vi ber de dette gjelder å ta kontakt i forkant med generalsekretær I Den Nasjonale Støttegruppen etter 22.juli Gro Lindstad – gro.lindstad@stottegruppen22juli.no
Bevertning
Det vil være mulig å få kjøpt kaffe, te, mineralvann og mat på Utøya.
Kollektivtransport fra Oslo og Gardermoen til Sundvolden
Se informasjon på Sundvolden hotell sine sider.
Mulighet for overnatting på Sundvolden hotell på egen bekostning
---------------------
Arrangører: AUF og Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli
Arrangementet på Utøya er i regi av AUF og Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli. Vi er til stede for de berørte.
Minnemarkeringen dekkes av NRK, NTB og TV2 i form av direkte sending i likhet med tidligere år.
Noen mindre justeringer av programmene kan forekomme.
