I 2026 er det 15 år siden terrorangrepet 22. juli 2011. I vår inviterte Støttegruppen 15-åringer fra hele landet til å lære om hva som skjedde, hvilke konsekvenser det fikk, og reflektere over hva 22. juli betyr i dag.
Ungdommene som er født samme år som terrorangrepet har ingen egne minner fra den dagen. Likevel vokser de opp i et samfunn der spørsmål om ekstremisme og radikalisering, hatprat, ytringsfrihet og demokrati er svært aktuelle. 15-åringene ble invitert til å ta aktivt del i samtalen om hvordan vi kan bidra til et tryggere og mer demokratisk samfunn.
“Selv om dette skjedde før jeg ble født, så er det viktig at det blir snakket om, slik at det ikke skal skje igjen.” - Bendik, 15 år, fra Verdal
Fra 4. til 6. mai deltok 28 15-åringer fra ulike deler av landet på en tredagers samling på Utøya. Ungdommene var valgt ut etter å ha sendt inn motivasjonsbrev, og kom til samlingen med forskjellige erfaringer, perspektiver og forventninger.
På Utøya fikk de lære om øyas lange historie, og om hva som skjedde den 22. juli 2011. De lærte om hvem terrorhandlingene var rettet mot og hvilke verdier som ble angrepet den dagen. De møtte også representanter fra Støttegruppen, som delte personlige erfaringer om å være overlevende fra terrorangrepet og etterlatt mamma.
Samtidig handlet samlingen om mye mer enn bare å se tilbake. Ungdommene arbeidet med spørsmål som er relevante i deres egen hverdag: Hva betyr felleskap og demokrati for dem? Hvordan møter de utenforskap eller hatprat? Hvordan kan unge selv bidra til mer demokrati og mer felleskap? Aktivitetene ble ledet av Utøyas faste undervisere.
“Fra Bergen er det langt vekk, på Utøya ble det mer ekte og alvorlig.” - Alva, 15 år, fra Bergen
En viktig del av prosjektet har vært at ungdommene kunne dele sine refleksjoner med et større publikum.
Under samlingen forberedte de panelsamtaler som senere skulle gjennomføres i deres hjemregioner. Her får ungdommene løfte fram temaene de mener er viktige, og møte publikum i samtaler om 22. juli, demokrati, felleskap, håp og framtid.
Gjennom panelsamtalene får ungdommene en stemme i samfunnsdebatten, og deres refleksjoner tas videre ut i lokalsamfunn flere steder i landet. Prosjektet har dermed ringvirkninger langt utover samlingen på Utøya.
“Det jeg tar med meg fra Utøya er hvor viktig det er å stå opp mot hat og rasisme.” - Abdulla, 15 år i desember 2026, fra Rogaland
Prosjektet bygger på et tett samarbeid mellom Støttegruppen og en rekke regionale og nasjonale samarbeidspartnere. Samarbeidspartnerne har vært avgjørende for å gjennomføre panelsamtalene og gi prosjektet lokal forankring i de ulike regionene.
I Bergen ble panelsamtalen arrangert i samarbeid med FN-sambandet i Bergen, mens Sølvberget bibliotek og Støttegruppens fylkeslag i Rogaland var samarbeidspartnerne i Stavanger. I Tromsø og Bodø har prosjektet blitt gjennomført sammen med True North, som del av Tromsø som Europeisk ungdomshovedstad i 2026. I Trøndelag har Falstadsenteret, i samarbeid med Framtidsfredag og Olavsfest, vært sentrale samarbeidspartnere. Under Arendalsuka har Støttegruppen vært en av årets hovedsamarbeidspartnere med Arendalsuka Ung og panelsamtalen fasiliteres av Jungeltelegraf1.
“Vi lever i en verden med et skjørt demokrati, alle hjelpemidler for å forsvare det er gull verd.” - Molly, 15 år, fra Verdal
Til hver panelsamtale ble det valgt en moderator med lokal tilknytning og erfaring fra arbeid med barn og unge.
Moderatorene deltok også på samlingen på Utøya sammen med 15-åringene, og de ble godt kjent med hverandre. Slik fikk også moderatorene innsikt i tanker og reaksjoner som oppsto underveis, og kunne bidra enda bedre til at panelsamtalene ble gjennomført på ungdommenes premisser.
Målet var hele tiden at ungdommene skulle oppleve trygghet og tillit, og at deres stemmer ble hørt.
“Det som sitter igjen fra dagene på Utøya er først og fremst vennskapene. Og ekstremt mange kontraster – historiene vi hørte, og minnene vi skapte selv, kommer vi til å ha med oss resten av livet.” - Astrid, 15 år, fra Stavanger
Gjennom samarbeid med KORO og 22. juli-senteret fikk ungdommene også delta i mosaikkleggingen til det nasjonale minnestedet i regjeringskvartalet. Mosaikken ble en del av kunstverket og minnestedet “En opprettholdelse”, laget av kunstner og forfatter Matias Faldbakken.
Besøket i mosaikkverkstedet ga dem en konkret rolle i arbeidet med hvordan 22. juli skal minnes og formidles i framtiden. Ungdommene fikk dermed ikke bare lære om historien, men bidra fysisk til et minnested som skal stå i generasjoner fremover.
Fra samlingen på Utøya i mai til den siste panelsamtalen i Bodø 19. august har dette prosjektet vært en viktig del av Støttegruppens 15-års-markering.
Ungdommenes refleksjoner og møtene med publikum har vist at samtalen om 22. juli ikke bare handler om fortiden. Den handler også om hvordan vi kan bidra til et demokratisk samfunn, preget av felleskap og tydelig motstand mot hat og ekstremisme.
Gjennom panelsamtalene har hundrevis av mennesker rundt om i landet fått høre hvordan dagens 15-åringer tenker om 22. juli, og hvilken betydning det har for deres generasjon.
For Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli har prosjektet vist hvor viktig det er å gi unge mennesker tillit, ansvar og rom til å reflektere. Når de får muligheten til dette, blir også deres stemmer et viktig bidrag til hvordan historien skal huskes og brukes i framtiden.
“Opplevelsen har påvirket meg så mye at jeg ikke kan tenke meg livet mitt uten det.” - Olivia, 15 år, fra Askøy
Prosjektet er gjennomført av Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli i samarbeid med en rekke nasjonale og regionale samarbeidspartnere. Prosjektet er støttet med midler fra Bergesenstiftelsen og Utenriksdepartementet.
Som en del av 15-års-markeringen har Støttegruppen satt opp et program for Arendalsuka Ung, både med og for ungdom i Agder.
Arendalsuka Ung er Arendalsukas barne- og ungdomssatsing, og retter seg mot målgruppen 4 – 19 år. I samarbeid med flere partnere har de over 60 arrangementer gjennom hele uka. Vi er stolte av å være en av årets hovedsamarbeidspartnere.
Støttegruppen står i år bak seks arrangementer, som tilbys skoleklasser fra ungdomsskoler og videregående skoler.
Torsdag 13. august kl. 11 arrangerer vi en panelsamtale med fem 15-åringer fra Agder, på Torvscenen, midt i Arendal sentrum. Samtalen ledes av Nora Geiran Dingstad fra podcasten Jungeltelegraf1. I mai var både de fem ungdommene og Nora med oss til Utøya og Regjeringskvartalet i tre dager, sammen med 23 andre ungdommer og samtaleledere fra flere deler av landet.
I Arendal deler ungdommene sine inntrykk og refleksjoner med publikum. Hva betyr 22. juli for dagens 15-åringer, som selv ble født i 2011 og ikke har egne minner om terrorangrepet?
Les mer om prosjektet med 15-åringene her.
Sammen med Rimfrost produksjoner setter vi opp tre forestillinger med Å leve videre. Alle disse forestillingene er reservert skoleklasser som har meldt seg på. Å leve videre er en sterk monologforestilling, skrevet og regissert av Nina Wester, med utgangspunkt i samtaler med en familie fra Nord-Norge. Broren og søsteren var begge på sommerleiren i 2011. Han ble drept, og hun overlevde. Monologen reflekterer erfaringer etter terroren, og opplevelser fra angrepet som skjedde på Utøya.
Forestillingene spilles i Turnhallen, sentralt i Arendal, og vi har også satt opp en forestilling som er åpen for alle, onsdag 12. august kl. 16:45.
Sammen med Utøya arrangerer vi også to vitnesamtaler i Arendal bibliotek, en for ungdomsskoleelever og en for elever i videregående skole. I vitnesamtalene får elevene høre personlige fortellinger fra 22. juli, direkte fra overlevende og etterlatte. Samtalene fasiliteres av en av Utøyas faste undervisere.
I tillegg til alt under Arendalsuka Ung, arrangerer Støttegruppen flere panelsamtaler sammen med andre gode partnere, fra mandag 10. til torsdag 13. august, som en del av Arendalsukas ordinære program.
Det er også flere andre arrangementer som tar for seg 22. juli. Les mer om våre og disse arrangementene på Arendalsukas programsider.
Over 400 personer var til stede under årets minnemarkering på Utøya, 15 år etter terrorangrepet. Styreleder Merete Stamneshagens tale er gjengitt i sin helhet under.
Vi som er direkte berørt av terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet for femten år siden, bærer med oss en ufrivillig, men unik kjennskap til terrorens skader og konsekvenser.
Vi lovte å svare på terroren med mer kjærlighet, men den lovnaden har også skapt et undertrykt sinne som vi nå mener det er på tide å slippe løs.
Det eksisterer hos meg og hos mange andre av oss som er direkte berørte.
------------------------------
Altfor mange av oss direkte berørte – etterlatte, overlevende, de som var på plass for å hjelpe både i Regjeringskvartalet og her på Utøya – sliter 15 år etter med svikt i psykososial og økonomisk oppfølging.
Hjelpen rett etter 22. juli 2011 var mangfoldig, og svært god for veldig mange. Men vi så etter få år at hjelpen ikke var av den varighet den skulle hatt. Ettervirkninger etter terrorangrep er mange, og de kan vare livet ut.
Det er stor variasjon fra kommune til kommune i hjelp som gis. Det er en generell mangel på traumekompetanse og en manglende vilje og evne til å omsette kunnskap man har fått til nødvendige endringer og bedringer. Den siste Utøyastudien kom for 5 år siden, og lite har skjedd av endringer etter at resultatene av den ble kjent.
---------------------------
«Aldri tie, aldri glemme» var ikke ment som en tom frase. Det var et samfunnsløfte – et løfte om å stå opp mot hat, beskytte demokratiet og lytte til dem som ble rammet.
Når vi nå står her sammen 15 år etter terrorangrepet må vi sammen gjøre noe igjen. Der vi i 2011 gikk i rosetog, og snakket om å bekjempe ekstremisme med kjærlighet og solidaritet, og der det ble vist et sterkt samhold med berørte i hele landet, er nå tiden overmoden for å reise oss sammen igjen.
Denne gangen uten roser, men med felles ansvar og dugnad. Vi må stå opp mot hatytringer, mot rasisme, mot hat mot skeive, mot fremmedfrykt, for solidaritet og et samfunn der vi alle er like mye verdt. Vi har et ansvar for å jobbe for det samfunnet de som ble drept var sterkt engasjert for å skape for oss alle.
-----------------------------------
Men hvor er vi i dag – femten år etter? Svaret er ubehagelig hvis vi ser ned i folkedypet via kommentarfelt, nettsteder og alternative medier: Tankegodset som tok livet av 77 mennesker finnes der fortsatt, og det har fått mer grobunn.
Det inspirerer til nye terrorhandlinger og vi hører gjenklang av hatet fra «stuerene» talerstoler. Det bæres fram av krefter som vil splitte oss, spre desinformasjon og skape forvirring og usikkerhet om hva som er sant og hva som er falskt.
Farlige fiendebilder får næring fra høyreradikale politikere, og vi hører ekko av terroristens søpletanker i nye sammenhenger. Ny forskning fra C-Rex viser at høyreekstreme holdninger i Norge har økt bare fra 2022 til i dag. En ny rapport fra PST viser en økning i høyreekstreme holdninger, særlig blant unge menn.
Da vet vi at vi må mobilisere alle som en, og vi er fortsatt så sinte og så engasjerte, at vi aldri vil slutte og kjempe for verdiene til dem vi mistet.
-------------------------------
I markeringsåret 2026 vil mange av oss oppsøke medier, scener og panelsamtaler for å dele både sannhet og sinne. Vi vil gjøre den krevende oppgaven det er å dele med våre medmennesker hva konkret terroren har gjort med oss, og fortelle om hvordan vi har det i dag.
Der hvor følelsen av felleskap og samhold holder til. Der ligger vår aller viktigste beredskap, og den vil vi styrke.
Sinnet over alt vi har tapt er blitt en superkraft som holder oss gående, og som gir oss mot til å kreve endring og til å fortsette å reparere hverandre. Sannheten er nødvendig for å motvirke løgn og polarisering. Samholdet er livsviktig for å bevare demokratiet.
----------------------------------
Siden vi etablerte Den nasjonale Støttegruppen etter 22. juli, har mange av oss delt historiene våre.
Nå, 15 år etter, skal vi gjøre det vi kan for at nye unge som ikke selv har minner om massedrapene får kjenne den sanne historien så godt, at de ikke lar seg manipulere inn i høyreekstreme voldsfantasier. Vi gjør dette fordi vi har sår som ikke gror, og fordi vi tror vi kan bidra til at så mange som mulig holder seg våkne og står opp mot hatet, slik at dette ikke skal kunne skje igjen.
For to år siden ble overlevende etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki tildelt Nobels fredspris. Fredsprismottakerne består av de siste overlevende etter atombombene. Gjennom flere tiår har de samlet og formidlet tusenvis av personlige og smertefulle historier om lidelsene og de langsiktige skadene av atombomben. Alle skal vite hva bomben gjorde mot menneskene. Det skal aldri skje igjen.
Vi føler noe av den samme forpliktelsen overfor dem vi vi har mistet og dem som lever videre – vi vil tale deres sak og deres engasjement for likestilling og likeverd, mot rasisme, for like rettigheter for alle og for et inkluderende samfunn og internasjonal solidaritet.
-------------------------------
Femtenåringene vi møter i dag er født det samme året som vi mistet våre barn og våre venner. Kanskje har de foreldre eller en slektning som har kjent noe av terrorens smerter og kan fortelle. Sannsynligvis har de hørt om hendelsen, men de har ikke følt den.
Kollektiv hukommelse, kaller vi det. Det handler ikke om mine og dine minner, men summen av dem – og hvordan vi deler og viderefører det som skjedde for femten år siden. Minnene vi deler blir en del av vår identitet. Uten vitnemålene våre husker «vi» ikke så godt lenger. Ting blir utydelige og lettere gjenstand for nye tolkninger, myter, og til og med løgn. Vi er ikke naive. Samfunnet kan fort gjenta sine feil og glemme å reparere sine mangler. Alle manglene som gjorde at vi ikke fikk stoppet terroristen i 2011.
Derfor driver vi med dette. Silje og de 76 andre var umistelige. Det har påført oss livslange skader og savn.
-----------------------------------
Vi er fortsatt sinte for de vi har mistet, men vårt sinne er også en styrke. Historiene våre bygger beredskap i hodene til mennesker vi omgir oss med.
I dag og i fremtiden.
Vi tror også at vi kommer til å holde på med dette så lenge vi lever.
Styreleder Merete Stamneshagens tale ved minnemarkeringen utenfor regjeringskvartalet, 22. juli 2026, 15 år etter terrorangrepet.
I dag, 15 år etter terrorangrepet, er løftet om å aldri tie og aldri glemme like sterkt og like viktig. Her i regjeringskvartalet ble Hanne Marie, Kai, Ida Marie, Anne Lise, Tove, Jon Vegard, Hanne og Kjersti drept. I dag skulle de ha vært 15 år eldre, og hatt liv med familie og venner og 15 år med minner fra ferier, julefeiringer, prat ved fredagskaffen med kolleger. Det fikk de aldri.
Med 77 historier, som siden slutten av april i år har blitt lagt ut på sosiale medier, får alle vi andre vite noe om livene til hver av de 77 som ble drept, både de åtte her i regjeringskvartalet, og de 69 på Utøya. Selv om vi ikke kjente hver og en av dem blir vi bedt om å ikke glemme dem. Og å snakke sant om hvorfor de ble drept.
Da tankegodset til terroristen ble synliggjort etter 22. juli 2011 var vi et folk og et land som var sjokkert over budskapene og de høyreekstreme holdningene som lå bak terrorangrepet.
Det norske folk løftet roser sommeren 2011, og sa: Aldri mer 22.juli. Det bandt oss sammen og minnet oss om viktigheten av verdifullt samhold og fellesskap, og det å hegne om demokratiet vi lever i.
15 år senere ser vi en verden hvor det høyreekstreme tankegodset har fått fotfeste i for mange land rundt om i verden, og her i Norge rapporteres det om økt hat, økt trakassering på nett og i sosiale medier og holdninger som i for stor grad har blitt del av debatter på nett og i enkelte medier.
Ny forskning fra C-Rex viser at høyreekstreme holdninger i Norge har økt bare fra 2022 til i dag. En ny rapport fra PST viser en økning i høyreekstreme holdninger, særlig blant unge menn.
Når vi står her sammen 15 år etter terrorangrepet må vi sammen gjøre noe igjen. Der vi i 2011 gikk i rosetog, og snakket om å bekjempe ekstremisme med kjærlighet og solidaritet, og viste et sterkt samhold med berørte i hele landet, er nå tiden overmoden for å reise oss sammen igjen.
Denne gangen uten roser, men med felles ansvar og dugnad. Vi må stå opp mot hatytringer, mot rasisme, mot hat mot skeive, mot fremmedfrykt, for solidaritet og et samfunn der vi alle er like mye verdt. Vi har et ansvar for å jobbe for det samfunnet de som ble drept var sterkt engasjert for å skape for oss alle.
Vi ønsker ikke et samfunn for de få.
Det skal være trygt for alle.
Det vi trenger nå er ikke rosetog, men konkret handling.
Det vokser nå i skyggene. Og det er ikke roser som gror.
Håp er farlig for de autoritære.
Håp er farlig for OSS, hvis vi ikke handler. Vi må være mange flere som tydelig sier fra. Som tar til motmæle, som tar igjen mot netthets, og som står opp for å beskytte de som blir utsatt for hets, trakassering og trusler.
Siden vi etablerte Den nasjonale Støttegruppen etter 22.juli, har mange av oss delt historiene våre. Her er vårt sinne konstruktivt. Vi bruker sinnet over det vi har tapt og skaden terroristen har påført oss som en mobiliserende kraft.
Nå, 15 år etter, skal vi gjøre det vi kan for at nye unge som ikke selv har minner om massedrapene får kjenne den sanne historien så godt, at de ikke lar seg manipulere inn i høyreekstreme voldsfantasier. Møteplasser må være fysiske – ikke gjemt bak tastatur.
Vi gjør dette fordi vi har sår som ikke gror, og fordi vi tror vi kan bidra til at så mange som mulig holder seg våkne og står opp mot hatet, slik at dette ikke skal kunne skje igjen.
Demokratiet er en muskel. Den må vi bruke alle sammen for å opprettholde, styrke og videreutvikle det viktige vi har. Vi ser rundt oss hvor fort det kan forvitre, hvis vi ikke er aktive, tydelige, synlige og verbale.
I samtaler og debatter må vi stå opp mot kreftene som forsøker å skape polariserende motsetninger i hverdagen vår. Forsøk på å sette mennesker opp mot hverandre med løgn, usannheter og fortellinger om samfunnet, og som ikke stemmer med det vi ser rundt oss, må bekjempes.
Håp er en handling.
Håp er evnen til å se lyset tross mørket.
Mørket er et sted. Lyset er en vei.
I dag er en dag for å minnes og for å kunne sørge.
Morgendagen starter med å jobbe mot høyreekstremismens krefter, igjen og igjen.
Terrorangrepet 22. juli var ikke en hendelse – det var et høyreekstremt angrep på demokratiet.
Det nasjonale minnestedet etter 22. juli i regjeringskvartalet ble offisielt åpnet 19. juli 2026. I sin tale fremhevet styreleder Merete Stamneshagen at demokratiet bygges og opprettholdes i hverdagen. Talen er gjengitt i sin helhet under.
Deres kongelige høyhet, Stortingspresident, ærede statsråder. Kjære alle berørte, kjære alle sammen.
Da bomben smalt her i regjeringskvartalet for snart 15 år siden, ble åtte mennesker drept. Samme dag ble 69 drept på Utøya. Mange flere ble merket for livet.
22. juli 2011 ble et brutalt angrep ikke bare på mennesker, men også på demokratiet vårt.
Minnestedet av Matias Faldbakken, En opprettholdelse, hører hjemme nettopp her – der demokratiske verdier forvaltes, utfordres og utvikles hver eneste dag.
Det skal stå i nær tilknytning til 22. juli-senteret, som åpner dørene for offentligheten 22. juli. Senteret gir oss kunnskap, innsikt og rom for refleksjon. Der inne kan vi lære. Her ute kan vi kjenne. Sammen danner de et sted for både tanke og handling.
Minnestedet og 22. juli-senteret hører sammen, slik tvillinger ofte gjør – sårt forbundet av en felles historie. Det ene taler gjennom kunstens språk, det andre gjennom dokumentasjon og formidling. Begge minner oss om at demokratiet aldri er ferdig. Det må opprettholdes.
Og nettopp det ordet rommer så mye. En opprettholdelse. Ikke en avslutning. Ikke et punktum, men en pågående handling. Et ansvar vi bærer sammen.
Minnestedet/kunstverket er stort. Det er insisterende. Det tar plass. Slik minnene våre også gjør. Slik verdiene våre må gjøre. Det tvinger oss til å ta stilling til ordene vi så ofte bruker i våre taler og markeringer: «Aldri tie, aldri glemme».
For hva betyr det, i praksis?
Å aldri tie er å tørre å si ifra når menneskeverdet krenkes. Det å stå opp for dem som rammes av hat og ekstremisme. Det er å tåle uenighet og samtidig holde fast ved de grunnleggende verdiene som binder oss sammen.
Å aldri glemme er ikke bare å huske datoen. Det er å huske menneskene. Ansiktene. Historiene. Det er å erkjenne at demokratiet kan rammes – og samtidig holde fast ved at svaret ikke er mindre demokrati, men mer.
Demokratisk motstandskraft bygges ikke i store ord alene. Den bygges i hverdagen. I tilliten mellom oss mennesker. I institusjonene våre. I kunsten. I samtalene vi våger å ta – også når de er vanskelige.
Derfor er dette stedet så viktig. Her, midt i regjeringskvartalet, reises et minnested som ikke lar oss gå forbi upåvirket. Det ber oss stoppe opp. Det ber oss kjenne etter. Og det ber oss ta ansvar.
«En opprettholdelse» er ikke bare et navn på et kunstverk. Det er en forpliktelse.
La oss bære ordene «aldri tie, aldri glemme» med den tyngden det fortjener. Ikke som slagord, men som handling. Ikke bare i dag, men i tiden som kommer.
For demokratiet lever bare så lange vi opprettholder det.
Bilder i saken: Niklas Hart / KORO.
