Allerede fra opprettelsen i 2011 tok Lisbeth Røyneland ansvar som IT-ansvarlig for Støttegruppen etter 22. Juli. Året etter kom hun inn i det nasjonale styret. Hun ble valgt som leder av støttegruppen etter Trond Blattmann i 2015. I etterkant av 13-årsmarkeringen og flere leserinnlegg har vi tatt en prat med Lisbeth. Under praten fikk vi høre om hvordan støttegruppen har utviklet seg, og om hvordan det har vært å være en viktig del av støttegruppen gjennom 13 år.
Lisbeth mistet datteren sin på Utøya i 2011. Hun er tydelig på at støttegruppen har betydd mye for henne i tiden etterpå.
- Jeg opplevde et unikt samhold, både med etterlatte, overlevende og andre berørte. Selv om jeg skulle ønske at ingen av oss noensinne skulle hatt behov for et slik samhold så har det betydd veldig mye for meg. Det er ikke uten grunn vi pleier å si at vi har 1900 ufrivillige medlemmer.
Det var også mye arbeid som måtte gjøres de første årene i støttegruppen.
- Selvfølgelig var det også mye som var krevende med å engasjere seg i støttegruppen. Samtidig var det også en måte å komme seg gjennom hverdagen. Det var spesielt mye arbeid opp mot den kommende rettssaken, der vi forventet et skikkelig medie-sirkus. Vi var tidlig på banen med å sørge for at berørte som ikke ønsket oppmerksomhet fra media fikk effekter der det stod «no interviews, please». Jeg opplever at media respekterte dette, forteller Lisbeth.
Etter at Lisbeth ble leder i 2015 har støttegruppen jobbet med mange interessante og givende prosjekter, forteller Lisbeth. Kanskje spesielt viktig var det å sørge for at myndighetene i større grad fikk øynene opp for hvor mange berørte som hadde utfordringer.
- Vi tok initiativ til en egen undersøkelse som viste at 1/3 av overlevende hadde psykososiale vansker, og at 4/10 av etterlatte foreldre på det tidspunktet var langtidssykemeldte. Dette var skremmende tall, som media tok tak i, og som til slutt førte til at vi fikk igjennom LOS-ordningen. Jeg er også veldig stolt av jobben vi gjorde med å få på plass 22. Julisenteret, og at vi i Stortinget fikk gjennomslag for at det permanente senteret blir i regjeringskvartalet.
Lisbeth er også tydelig på at støttegruppen stadig utvikler seg:
- Vi har fått midler fra Utdanningsdepartementet for å kunne bruke vår ufrivillige kompetanse både nasjonalt og internasjonalt. Vi er i en prosess der vi utvikler oss som kunnskaps- og kompetansesenter, og vi opplever at vår kompetanse er ettertraktet. Gjennom våre faglige sterke samarbeid med Raftosenteret i Bergen og 22. Juli-senteret formidler vi våre erfaringer med skoleelever og lærere. Som Ekstremismekommisjonen tydelig påpeker er utdanning en viktig pilar i kampen mot ekstremisme. I tillegg formidler vi våre erfaringer internasjonalt gjennom samarbeid med organer i både EU og FN. Terrorisme forholder seg ikke til landegrenser, og når vi vet at 22. Juli-terroristen dessverre inspirerer internasjonalt er det klart at vi har et ansvar for å dele våre historier også utenfor Norge, poengterer Lisbeth.
Dagene før 22. juli i år hadde støttegruppen to lengre leserbrev på trykk, ett i Aftenposten og ett i Trønderdebatt. Begge leserinnleggene satte søkelys på at mange berørte etter 22. juli fortsatt sliter psykososialt og økonomisk. Støttegruppen mener at det må settes ned et utvalg fra regjeringen som skal se nærmere på nettopp dette.
- Da Gjørv kommisjonen så på manglene som 22. Juli avdekket så var dette i stor grad begrenset til politi og beredskap. De fikk faktisk ikke anledning til å se nærmere på hvordan 22. juli faktisk påvirket de berørte, siden dette ikke var deres mandat. Her mener vi at det er på høy tid at regjeringen tar ansvar og tar de berørtes behov og utfordringer på alvor, sier Lisbeth.
Lisbeth påpeker at å sette dette på dagsordenen er en stor del av støttegruppens formål:
- Vår hovedoppgave er å tilby likepersonstøtte og å hjelpe våre medlemmer psykososialt. En tilnærmet like viktig del er å jobbe for å fremme våre medlemmers interesser politisk. Vi mener at et slik utvalg vil være med å sette våre medlemmers behov på dagsordenen, samtidig som den kunnskapen utvalget innhenter også vil kunne være svært nyttig for de som er berørt av annen terror. På denne måten fortsett vi å være viktig «vaktbikkje» både for våre medlemmer og for andre som trenger det, avslutter Lisbeth.
