Etter en lang og grundig prosess ble «En opprettholdelse» valgt som det permanente minnestedet i det nye regjeringskvartalet. Støttegruppen er involvert i det videre samarbeidet, nå som prosjektet beveger seg fra utvelgelse til gjennomføring. Nettopp derfor inviterte vi Kunst i offentlige rom (KORO) og Matias Faldbakken på vårt årsmøte i slutten av april. Der fortalte Faldbakken mer om hva han ønsket å formidle med «En opprettholdelse», samtidig som medlemmer fra Støttegruppen fikk anledning til å stille sine spørsmål direkte til kunstneren. Vi opplevde at det ble en veldig god og nyttig seanse, med innhold og utfyllende informasjon som resten av organisasjonen også burde få med seg.
I etterkant av årsmøtet sendte Støttegruppen skriftlige spørsmål til Faldbakken om hans motivasjon, møter med de berørte, og hva han håper minnestedet skal bety – for både nåværende og fremtidige generasjoner. Spørsmålene og hans fullstendige svar gjengis her:
- Jeg var ikke direkte berørt av terroren 22. juli, men det som skjedde sjokkerte meg dypt. Hendelsen endret flere perspektiver for meg som kunstner; jeg hadde i mange år jobbet mye med hvordan overskridende og ekstreme tankesett kan oppstå i et beskyttet samfunn som det norske. I tillegg hadde jeg lenge atelier et par stenkast unna regjeringskvartalet. Jeg gikk ofte forbi og så på de ulike fasene av nedriving og gjenoppbygging. Jeg var aldri personlig engasjert i Y-blokksaken, men da de skar ned Picassotegningen på endeveggen og plasserte den ut mot Akersgata i en stor støtterigg av stål, slo det meg at dette — som objekt, skulptur — uttrykte mye om brutaliteten i angrepet. Og om etterdønningene som i en årrekke gikk gjennom Norge. Ja, som fortsatt går gjennom Norge.
- Samtidig hadde den store riggen i seg en slags omsorg. Den uttrykte ivaretakelse. En gjenreisning, en opprettholdelse. Da konkurransen om minnested ble utlyst tenkte jeg at det var viktig at dette objektet ble med videre i diskusjonen, i en videreutviklet form.
Trykk her for å lese mer om valget av "En opprettholdelse":
- Da jeg meldte meg på, tenkte jeg litt mer abstrakt og ‘nasjonalt’ på oppgaven. Oppdraget var jo å lage et nasjonalt minnested. Men i løpet av forankringsarbeidet snudde motivasjonen min mer mot å ville lage det beste kunstverket jeg kunne TIL de som ble drept, og de berørte. Det var en direkte konsekvens av å møte representanter fra støttegruppa og høre historier fra overlevende og etterlatte, ansikt til ansikt.
- Samtalene med de berørte vil fortsette gjennom hele det praktiske arbeidet som begynner snart. Det viktigste samarbeidet gjenstår, blant annet i form av samskaping.
Mari Magnus og Trude Schjelderup Iversen fra KORO var også med for å svare på spørsmål fra medlemmer på årsmøtet. Matias Faldbakken i forgrunnen. Foto: Støttegruppen
- Jeg håper minnestedet og verket skal kunne bety flere ting på en gang. Stålriggen sier noe helt konkret om etterdønningene av bomba i regjeringskvartalet og nasjonens ‘ommøblering’ (både fysisk, emosjonelt og mentalt) som følge av angrepet. Mosaikken som riggen holder oppe er et landskapsbilde fra Utøya, det andre åstedet. Den sier kanskje noe mer allegorisk om situasjonen; riggen holder oppe noe som ikke har stemme, en monolittisk omfavnelse av det stemmeløse.
- Den lille vadefuglen som speiler seg i Tyrifjorden kan være et bilde på en skjør balanse man plutselig kan miste. Fuglen er både liten og enorm. En helt speilblank vannoverflate har et vakkert uendelighets-aspekt ved seg, men kan også signalisere noe skjebnesvangert, freden kan når som helst brytes.
- Den siden av riggen som vender ut mot Akersgata blir et malerisk relieff hvor den geometriske avstivningsrammen og en kraftig rødfarge får hovedrollen. Rødfargen har jeg både kalt hjerterød og ‘en sårflate’. Den kan også vise direkte til AUF og Arbeiderpartiet, de uttalte målene for terrorangrepet. Skulpturen står på en måte og roper ‘brutalitet’ og ‘omsorg’ på en og samme tid.
- Skulpturen vil ramme inn minnestedet, og jeg har valgt å holde plassen åpen, med benker i utkanten. Det er slik jeg har tenkt verdighet: At man skal få et pusterom, midt i byen, midt i maktens sentrum, hvor det er plass til å føle hva man vil. Dette er noen av mine egne motivasjoner, men alt kan selvfølgelig tolkes fritt.
Matias Faldbakken viser frem en modell av "En opprettholdelse". Foto: Vegard Kleven. © Matias Faldbakken / BONO / KORO
- Å jobbe med dette har vært ulikt alt annet jeg har gjort tidligere. Det har vært en utfordring å balansere alle hensynene. Minnestedet skal fungere for de som ble hardest rammet, men også for hele landet. Samt besøkende fra utlandet. Stedet skal minne om brutaliteten i angrepet og samtidig være vennlig og verdig. Verket skal si noe om motet som kom til syne den dagen. Alt arbeidet i årene etter. Og arbeidet som gjenstår. Kunstverket skal være politisk, men samtidig ikke ekskludere noen av den grunn. Og det skal fungere for ettertiden og de som etter hvert ikke husker angrepet.
- Som kunstner er det selvfølgelig umulig å lage noe som fungerer perfekt for absolutt alle. Jeg har tatt inn så mye jeg har kunnet i løpet av forankringsfasen, men samtidig prøvd å stole på at det er kraft nok i den første innskytelsen jeg fikk, som var å sette en steinmosaikk fra Utøya i en rigg fra regjeringskvartalet. Etter mange år som kunstner har jeg lært meg at man bør høre på slike innskytelser, de er gjerne innskytelser av en grunn.
Trykk her for å lese mer om hvordan Støttegruppen har bidratt i prosessen:
- Det er veldig vanskelig å si, fordi alle fortellinger forandrer seg over tid. Det som betyr noe i én æra kan bety noe annet i neste. Men skulpturen har en del ‘evighets-elementer’ i seg. Landskapsbilde med fugl er et klassisk motiv. Mosaikk er i seg selv en av de eldste og materielt sett mest holdbare billedformene vi har. Og et reisverk er faktisk også en slags ur-form; så lenge man har laget bygninger, har man hatt stillas.
- En åpen plass midt i en travel og brokete by er også en klassiker. Det oppleves sjelden som tomt, snarere tilgjengelig og rent. Et pusterom, som sagt, som de fleste også vil vite at er et rom for minnet etter 22. juli. Om man tenker på fine plasser nedover i Europa så er ofte de beste, synes jeg, de man har holdt åpne, uten for mange elementer som forteller hvordan man skal bevege seg.
- Jeg håper og tror at skulpturen og plassen vil kunne være noe å se på og oppleve i og for seg, selv etter at man må til bøkene for å finne historiene om det som skjedde. Verket blir en ny form i bybildet som blir vanskelig å komme utenom. Jeg håper også at den skal fylles med innhold og fortsette å virke. AUF kalte verket en marsjordre for demokratisk motstandsarbeid. Det likte jeg godt. Selv har jeg kalt den ‘på grensen til en protestplakat’. Den skal hjelpe oss å huske.
Datoen og navnene på de drepte kommer til å stå inngravert på skulpturen for alltid.
Med denne artikkelen ønsker vi å vise i mer detalj hva som har vært kunstnerens motivasjoner og tanker for minnestedet «En opprettholdelse». Håpet er at det kan bidra til refleksjon rundt minnestedets uttrykk og gi mer informasjon til de som ønsker det.
Som Faldbakken selv sier: «Som kunstner er det selvfølgelig umulig å lage noe som fungerer perfekt for absolutt alle.» Støttegruppen er, kanskje mer enn de fleste, vant med at det kan finnes mange ulike syn på både ferdigstilte og planlagte minnested. Vårt ønske er at vi kan bidra til fortsatt gode meningsutvekslinger om det permanente minnestedet i det nye regjeringskvartalet. Vi ser frem til den videre prosessen frem mot ferdigstillelse i 2026. Minnestedet i Regjeringskvartalet vil, sammen med 22.juli-senteret på samme plass, skape en viktig helhet med mulighet for både å besøke minnested og å besøke 22.juli-senteret.
