Styreleder Merete Stamneshagens tale ved minnemarkeringen utenfor regjeringskvartalet, 22. juli 2026, 15 år etter terrorangrepet.

I dag, 15 år etter terrorangrepet, er løftet om å aldri tie og aldri glemme like sterkt og like viktig. Her i regjeringskvartalet ble Hanne Marie, Kai, Ida Marie, Anne Lise, Tove, Jon Vegard, Hanne og Kjersti drept. I dag skulle de ha vært 15 år eldre, og hatt liv med familie og venner og 15 år med minner fra ferier, julefeiringer, prat ved fredagskaffen med kolleger. Det fikk de aldri.

Med 77 historier, som siden slutten av april i år har blitt lagt ut på sosiale medier, får alle vi andre vite noe om livene til hver av de 77 som ble drept, både de åtte her i regjeringskvartalet, og de 69 på Utøya. Selv om vi ikke kjente hver og en av dem blir vi bedt om å ikke glemme dem. Og å snakke sant om hvorfor de ble drept.

Da tankegodset til terroristen ble synliggjort etter 22. juli 2011 var vi et folk og et land som var sjokkert over budskapene og de høyreekstreme holdningene som lå bak terrorangrepet.

Det norske folk løftet roser sommeren 2011, og sa: Aldri mer 22.juli. Det bandt oss sammen og minnet oss om viktigheten av verdifullt samhold og fellesskap, og det å hegne om demokratiet vi lever i.

15 år senere ser vi en verden hvor det høyreekstreme tankegodset har fått fotfeste i for mange land rundt om i verden, og her i Norge rapporteres det om økt hat, økt trakassering på nett og i sosiale medier og holdninger som i for stor grad har blitt del av debatter på nett og i enkelte medier. 

Ny forskning fra C-Rex viser at høyreekstreme holdninger i Norge har økt bare fra 2022 til i dag. En ny rapport fra PST viser en økning i høyreekstreme holdninger, særlig blant unge menn.

Når vi står her sammen 15 år etter terrorangrepet må vi sammen gjøre noe igjen. Der vi i 2011 gikk i rosetog, og snakket om å bekjempe ekstremisme med kjærlighet og solidaritet, og viste et sterkt samhold med berørte i hele landet, er nå tiden overmoden for å reise oss sammen igjen.

Denne gangen uten roser, men med felles ansvar og dugnad. Vi må stå opp mot hatytringer, mot rasisme, mot hat mot skeive, mot fremmedfrykt, for solidaritet og et samfunn der vi alle er like mye verdt. Vi har et ansvar for å jobbe for det samfunnet de som ble drept var sterkt engasjert for å skape for oss alle.

Vi ønsker ikke et samfunn for de få.

Det skal være trygt for alle.

Det vi trenger nå er ikke rosetog, men konkret handling.

Det vokser nå i skyggene. Og det er ikke roser som gror.

Håp er farlig for de autoritære.

Håp er farlig for OSS, hvis vi ikke handler. Vi må være mange flere som tydelig sier fra. Som tar til motmæle, som tar igjen mot netthets, og som står opp for å beskytte de som blir utsatt for hets, trakassering og trusler.

Siden vi etablerte Den nasjonale Støttegruppen etter 22.juli, har mange av oss delt historiene våre. Her er vårt sinne konstruktivt. Vi bruker sinnet over det vi har tapt og skaden terroristen har påført oss som en mobiliserende kraft. 

Nå, 15 år etter, skal vi gjøre det vi kan for at nye unge som ikke selv har minner om massedrapene får kjenne den sanne historien så godt, at de ikke lar seg manipulere inn i høyreekstreme voldsfantasier. Møteplasser må være fysiske – ikke gjemt bak tastatur.

Vi gjør dette fordi vi har sår som ikke gror, og fordi vi tror vi kan bidra til at så mange som mulig holder seg våkne og står opp mot hatet, slik at dette ikke skal kunne skje igjen. 

Demokratiet er en muskel. Den må vi bruke alle sammen for å opprettholde, styrke og videreutvikle det viktige vi har. Vi ser rundt oss hvor fort det kan forvitre, hvis vi ikke er aktive, tydelige, synlige og verbale.  

I samtaler og debatter må vi stå opp mot kreftene som forsøker å skape polariserende motsetninger i hverdagen vår. Forsøk på å sette mennesker opp mot hverandre med løgn, usannheter og fortellinger om samfunnet, og som ikke stemmer med det vi ser rundt oss, må bekjempes.

Håp er en handling.  

Håp er evnen til å se lyset tross mørket.

Mørket er et sted. Lyset er en vei.

I dag er en dag for å minnes og for å kunne sørge.

Morgendagen starter med å jobbe mot høyreekstremismens krefter, igjen og igjen. 

Terrorangrepet 22. juli var ikke en hendelse – det var et høyreekstremt angrep på demokratiet.