Over 400 personer var til stede under årets minnemarkering på Utøya, 15 år etter terrorangrepet. Styreleder Merete Stamneshagens tale er gjengitt i sin helhet under. 

Vi som er direkte berørt av terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet for femten år siden, bærer med oss en ufrivillig, men unik kjennskap til terrorens skader og konsekvenser. 

Vi lovte å svare på terroren med mer kjærlighet, men den lovnaden har også skapt et undertrykt sinne som vi nå mener det er på tide å slippe løs. 

Det eksisterer hos meg og hos mange andre av oss som er direkte berørte.

------------------------------

Altfor mange av oss direkte berørte – etterlatte, overlevende, de som var på plass for å hjelpe både i Regjeringskvartalet og her på Utøya – sliter 15 år etter med svikt i psykososial og økonomisk oppfølging.

Hjelpen rett etter 22. juli 2011 var mangfoldig, og svært god for veldig mange. Men vi så etter få år at hjelpen ikke var av den varighet den skulle hatt. Ettervirkninger etter terrorangrep er mange, og de kan vare livet ut. 

Det er stor variasjon fra kommune til kommune i hjelp som gis. Det er en generell mangel på traumekompetanse og en manglende vilje og evne til å omsette kunnskap man har fått til nødvendige endringer og bedringer. Den siste Utøyastudien kom for 5 år siden, og lite har skjedd av endringer etter at resultatene av den ble kjent.

---------------------------

«Aldri tie, aldri glemme» var ikke ment som en tom frase. Det var et samfunnsløfte – et løfte om å stå opp mot hat, beskytte demokratiet og lytte til dem som ble rammet.

Når vi nå står her sammen 15 år etter terrorangrepet må vi sammen gjøre noe igjen. Der vi i 2011 gikk i rosetog, og snakket om å bekjempe ekstremisme med kjærlighet og solidaritet, og der det ble vist et sterkt samhold med berørte i hele landet, er nå tiden overmoden for å reise oss sammen igjen.

Denne gangen uten roser, men med felles ansvar og dugnad. Vi må stå opp mot hatytringer, mot rasisme, mot hat mot skeive, mot fremmedfrykt, for solidaritet og et samfunn der vi alle er like mye verdt. Vi har et ansvar for å jobbe for det samfunnet de som ble drept var sterkt engasjert for å skape for oss alle.

-----------------------------------

Men hvor er vi i dag – femten år etter? Svaret er ubehagelig hvis vi ser ned i folkedypet via kommentarfelt, nettsteder og alternative medier: Tankegodset som tok livet av 77 mennesker finnes der fortsatt, og det har fått mer grobunn. 

Det inspirerer til nye terrorhandlinger og vi hører gjenklang av hatet fra «stuerene» talerstoler. Det bæres fram av krefter som vil splitte oss, spre desinformasjon og skape forvirring og usikkerhet om hva som er sant og hva som er falskt. 

Farlige fiendebilder får næring fra høyreradikale politikere, og vi hører ekko av terroristens søpletanker i nye sammenhenger.  Ny forskning fra C-Rex viser at høyreekstreme holdninger i Norge har økt bare fra 2022 til i dag. En ny rapport fra PST viser en økning i høyreekstreme holdninger, særlig blant unge menn.

Da vet vi at vi må mobilisere alle som en, og vi er fortsatt så sinte og så engasjerte, at vi aldri vil slutte og kjempe for verdiene til dem vi mistet.

-------------------------------

I markeringsåret 2026 vil mange av oss oppsøke medier, scener og panelsamtaler for å dele både sannhet og sinne. Vi vil gjøre den krevende oppgaven det er å dele med våre medmennesker hva konkret terroren har gjort med oss, og fortelle om hvordan vi har det i dag. 

Der hvor følelsen av felleskap og samhold holder til. Der ligger vår aller viktigste beredskap, og den vil vi styrke.

Sinnet over alt vi har tapt er blitt en superkraft som holder oss gående, og som gir oss mot til å kreve endring og til å fortsette å reparere hverandre. Sannheten er nødvendig for å motvirke løgn og polarisering. Samholdet er livsviktig for å bevare demokratiet.  

----------------------------------

Siden vi etablerte Den nasjonale Støttegruppen etter 22. juli, har mange av oss delt historiene våre. 

Nå, 15 år etter, skal vi gjøre det vi kan for at nye unge som ikke selv har minner om massedrapene får kjenne den sanne historien så godt, at de ikke lar seg manipulere inn i høyreekstreme voldsfantasier. Vi gjør dette fordi vi har sår som ikke gror, og fordi vi tror vi kan bidra til at så mange som mulig holder seg våkne og står opp mot hatet, slik at dette ikke skal kunne skje igjen. 

For to år siden ble overlevende etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki tildelt Nobels fredspris. Fredsprismottakerne består av de siste overlevende etter atombombene. Gjennom flere tiår har de samlet og formidlet tusenvis av personlige og smertefulle historier om lidelsene og de langsiktige skadene av atombomben. Alle skal vite hva bomben gjorde mot menneskene. Det skal aldri skje igjen. 

Vi føler noe av den samme forpliktelsen overfor dem vi vi har mistet og dem som lever videre – vi vil tale deres sak og deres engasjement for likestilling og likeverd, mot rasisme, for like rettigheter for alle og for et inkluderende samfunn og internasjonal solidaritet. 

-------------------------------

Femtenåringene vi møter i dag er født det samme året som vi mistet våre barn og våre venner. Kanskje har de foreldre eller en slektning som har kjent noe av terrorens smerter og kan fortelle. Sannsynligvis har de hørt om hendelsen, men de har ikke følt den.

Kollektiv hukommelse, kaller vi det. Det handler ikke om mine og dine minner, men summen av dem – og hvordan vi deler og viderefører det som skjedde for femten år siden. Minnene vi deler blir en del av vår identitet. Uten vitnemålene våre husker «vi» ikke så godt lenger. Ting blir utydelige og lettere gjenstand for nye tolkninger, myter, og til og med løgn. Vi er ikke naive. Samfunnet kan fort gjenta sine feil og glemme å reparere sine mangler. Alle manglene som gjorde at vi ikke fikk stoppet terroristen i 2011. 

Derfor driver vi med dette. Silje og de 76 andre var umistelige. Det har påført oss livslange skader og savn. 

-----------------------------------

Vi er fortsatt sinte for de vi har mistet, men vårt sinne er også en styrke. Historiene våre bygger beredskap i hodene til mennesker vi omgir oss med. 

I dag og i fremtiden.

Vi tror også at vi kommer til å holde på med dette så lenge vi lever.